cover

Sounds of the Universe

Depeche Mode

CD (2009) - Mute / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektronisk / Synth

Spor:
In Chains
Hole To Feed
Wrong
Fragile Tension
Little Soul
In Sympathy
Peace
Come Back
Spacewalker
Perfect
Miles Away/The Truth Is
Jezebel
Corrupt

Referanser:
The Sisters of Mercy
Pet Shop Boys
Human League
New Order
Orchestral Manoeuvres in the Dark
Roxy Music

Vis flere data

Se også:
Songs Of Faith And Devotion - Depeche Mode (1993)
Exciter - Depeche Mode (2001)
The Videos 86 - 98 - Depeche Mode (1998)
101 - Depeche Mode (2003)
Remixes 81...04 - Depeche Mode (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ujevn retrofuturisme

De mørke elektrofilosofene har laget et album som nesten lurer oss. Og det er egentlig greit å la seg lure litt her.

I en tid der gjenforeninger har blitt så vanlige at de har mistet all sin opprinnelige betydning og ikke makter å trigge den samme entusiasmen de gjorde før, så er det deilig å ta en titt litt til siden og se at det er noen som aldri har stoppet (helt) opp. For Depeche Mode har vel aldri hatt noen grunn til det heller, i alle fall ikke musikalsk sett. Det hører man på en stort sett gjennomgående kvalitet, eller i alle fall at det finnes noe der, på de aller fleste av bandets utgivelser.

Siden sist har det blitt enda en ganske middelmådig soloskive fra vokalist Dave Gahan. Og at ting ikke stemmer like mye på Gahans soloskiver gjør egentlig ikke så mye, det er her han hører hjemme, ved Martin L. Gores side. Når har ikke alt av det Depeche Mode har gitt ut de siste årene vært gull da, det skal være sagt. Exciter var kanskje lavmål i den lange karrieren til elektrolegendene, men til og med den hadde sine øyeblikk. Og det hadde for så vidt soloplatene til Gahan også.

Gjennom bandets snart 30 år sammen har det sjelden blitt lagt noe imellom for å oppnå det uttrykket de har hatt helt frem til i dag. Det er for det meste de store temaene det er snakk om, og de har blitt løftet til episke høyder flere ganger av de velplasserte motsetningene mellom en myk vokal, dramatiske og storslagne synthpartier, mørke og monotone basslinjer, og lekne perkusjonsmønstre. For lyden av Depeche Mode er aldri til å ta feil av, og er uten tvil en av de sterkeste signaturene vi har i dag.

På Sounds of the Universe har de igjen huket inn Ben Hillier som produsent, etter et meget vellykket samarbeid sist gang på Playing the Angel. Skiva viste et band som nok hadde sett litt tilbake til gamle dager for å minne seg selv på om hva som skapte de store øyeblikkene. Slik ble skiva, ledet an av låter som John The Revelator og A Pain That I'm Used To, et svært velkomment bidrag til Depeche-katalogen, og den største musikalske triumfen for veteranene siden Violator.

Sounds of the Universe har gått enda hardere til verks på den tilbakevendende måten, og har så å si gått helt bort fra den litt mer grumsete utgaven vi fikk på Ultra, og også fra den til tider litt påtatte modernifiseringen på Exciter. Sammen med Playing the Angel, så er dette et album som høres mer ut som Depeche Mode enn de selv har gjort siden Songs of Faith and Devotion. På mange måter klassisk Depeche Mode, og en skive som vel nesten kan brukes som definisjon på retrofuturistisk pop fremover.

Og de høres for det aller meste fantastiske ut her lydmessig. Gahan og Gore har vel knapt hørtes så bra ut sammen før som på Peace, og bruker fra første låt den klassiske mørke basslinja for alt den er verdt gjennom hele albumet. Både Playing the Angel, Exciter og Ultra hadde flere øyeblikk som var bedre enn mye av dette, men Sounds of the Universe har en evne til å tale til nostalgikeren i oss mer enn noen av disse. På den måten er dette nok albumet mange kan ha ventet på siden 16 år gamle Songs of Faith and Devotion. Kanskje til og med siden Violator. Men det er fortsatt dødpunkter, instrumentalpartier der bandet lener seg tilbake og nesten virker som de forventer at gammel magi skal oppstå.

Det får de også til flere ganger på Sounds of the Universe, og det på den herlige retrofuturistiske måten nevnt tidligere. Likevel så har det ikke blitt det albumet det burde ha blitt. Låter som Little Soul og Come Back er alt for lett å glemme, men på den andre siden så har de låter som Peace, In Sympathy og Corrupt som er fantastiske. Og Wrong, for øvrig et opplagt singlevalg, er kanskje den beste førstesingelen de har levert siden Barrel of a Gun.

Knallåter har de også her altså, men noen av låtene blir hakket for intetsigende. Det interessante her er at disse tingene har åpenbart seg etter flere gjennomhøringer, for de er nydelig laget inn i en helhet og en sammenheng som rett og slett er griselekker. Det er nesten lett å bli litt lurt faktisk, men jeg tror kanskje Depeche Mode har blitt litt for smooth denne gangen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fjorden Baby! - Se Deg Rundt i Rommet

(Fjorden Bizznizz)

Album nummer to fra Fjorden Baby! kan fort bli årets norske album.

Flere:

Pink Mountaintops - Outside Love
The Core - Vision