Patashnik

Biosphere

CD (1994) - Origo Sound

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

We had the same dream

Det burde eksistere et generelt forbud mot å spille noe som helst fra Patashnik i dagslys.

Av Tor Martin Bøe

Del på Facebook08.10.2005 (opprinnelig fra pstereo.no)

We had a dream last night

Det burde eksistere et generelt forbud mot å spille noe som helst fra "Patashnik" i dagslys. Kanskje til og med et totalforbud mellom 15. april og 15. oktober.

Det er ikke det at de grådystre natt-landskapene som Geir Jensen bygger fra det første tordenbraket i "Phantasm" til morgengryet i "En-trance" ikke tåler dagens lys, men for å virkelig kunne lytte til Patashnik skal det være mørkt ute. Vinden skal rive godt i husveggene. Regndråpene skal være mye tyngre enn de du husket fra sist høst. Fra sist oktober.

We had the same dream

Du kan gjerne koke te, tenne stearinlys og la hår og skjegg gro - hvis det er det som gir deg den rette følelsen. Alle tradisjonelle oktober-stemninger lar seg selvsagt kombinere med at Biosphere kler rommet med iskalde lyder fra universets fryselager. Så lenge du lover å la gitaren henge på veggen, og ikke en gang hvisker ordet melankoli.

Det er nemlig ikke den stemningen Patashnik gir deg. Det er ikke den lengselen du får av å se på lyset av byen som pulserer, regnet som kan skimtes øsende ned i lyset fra nærmeste lyktestolpe. Patashnik er følelsen av å sitte helt mutters alene på Hardangervidda med propanbrenner og enmannstelt. Patashnik er følelsen av å klatre til toppen av Tirich Mir og etterpå sjekke eposten, 7,690 meter over havet. Natur møter teknologi. Djembe møter trommemaskin.

We had a dream last night

Selv får jeg gåsehud bare av å tenke på barnestemmene i åpningen. Samplingene fra "The Krays" er sannsynligvis det mest creepy som er spilt inn i noe norsk studio noensinne.

We had the same dream

Geir Jensen fomlet en del med uttrykket sitt før han laget den tullerussiske tittelen. Forløperen til "Micro-gravity" har sansene til "Patashnik", men mangler fullstendig sjel. Det er den sjelen som gjør at oktober får en ny dybde, og ikke lenger virker som et eneste ørkesløst mørke. Et mørke som man vet ikke forsvinner før kalendermånedene klarer seg med én stavelse. Det er den sjelen som gjør at selv sitater fra den håpløse mjuk-komedien "Roxanne" virker intelligente, reflekterte og undrende:

Sometimes at night, I used to reach out ....
and try to touch the stars

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: