cover

The Ladybug Transistor

The Ladybug Transistor

CD (2003) - Merge / Track & Field / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Kammerpop / Indiepop / Softrock / Twee-pop

Spor:
These Days In Flames
In December
3 = Wild
Song For the Ending Day
Choking On Air
The Places You'll Call Home
Gospel
Please Don't Be Long
NY - San Anton
Hangin' On the Line
A Burial At Sea
Splendor In the Grass
The Last Gent

Referanser:
Essex Green
Belle & Sebastian
Luna
Finishing School

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Åpne rom og store sletter

Du tenker kanskje på Belle & Sebastian?

Du tenker kanskje på Belle & Sebastian?

Det er ikke flaut, i så fall. The Ladybug Transistor har litt av den samme slentrende, tilbakelente følelsen for perfekt popmusikk. Men The Ladybug Transistor er mer amerikanske og nesten litt barokke i uttrykket. Belle & Sebastian er smarte, smidige og veldig britiske.

Den største forskjellen er likevel vokalistene.

Gary Olson i The Ladybug Transistor høres ut som han befinner seg innenfor det samme magnetiske feltet som Stephen Merritt. Han har likevel sin helt egen tiltrekningskraft. Ingen i verden uttaler "oh yeah" kulere enn Gary Olson. På "3 = wild" minner han meg nesten om en mindre utgave av Scott Walker, omtrent slik amerikaneren hørtes ut på sin fjerde soloplate tilbake i 1969.

Men Gary Olson er ikke alene i The Ladybug Transistor. Han har blant annet med seg Sasha Bell fra The Essex Green, for det meste som kordame. Det er som å ha Neil Young som rytmegitarist, Ernest Hemningway som håndballreferent eller Al Pacino som statist. Det føles unektelig ganske deilig, likevel.

Selvtitulerte "The Ladybug Transistor" er gruppas femte album, og det første som ikke er spilt inn i Brooklyn, New York. De 13 sporene ble til Tucson, Arizona, med Craig Schumacher som produsent. Han har tidligere jobbet med artister som Calexico og Neko Case. Blant gjestene på plata er steelgitaristen Paul Niehaus og trompetisten Dennis Cronin.

Mye tyder på at låtskriver Gary Olson har hørt en del på Jimmy Webb i det siste, eller muligens på Glen Campbell, som har gjort de mest kjente versjonene av låter som "By the time I get to Phoenix" og "Wichita lineman". På Track and field-samlingen "Pow! to the people" gjør The Ladybug Transistor en aldeles nydelig versjon av "Galveston". Her synger Gary Olson eviggrønne "Splendor in the grass", skrevet av Jackie DeShannon. Resultatet er ikke mindre blendende.

The Ladybug Transistor gir meg denne gang litt av den samme følelsen av åpne rom og store sletter som David McComb skapte i The Triffids og på soloplata "Love of will" fra 1994. Hvert enkelt instrument høres ut som det har et eget rom til disposisjon. Musikken er storslagen, varm og vakker, nesten som en katedral i sanden. Det er gospel for en ny generasjon.

The Ladybug Transistor følger fuglesangen ut av byen. Det er tidlig morgen og hestene danser.

"Every time it rains,
I'm running to my window,
to stare out at the same thing,
and cry."

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky

(Constellation)

Elsk eller hat: nok et post-apokalyptisk manifest fra kanadisk kollektiv.

Flere:

Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver
Dizzee Rascal - Showtime