cover

Playing the Angel

Depeche Mode

CD (2005) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Pop / Synth

Spor:
A Pain That I'm Used To
John The Revelator
Suffer Well
The Sinner In Me
Precious
Macro
I Want It All
Nothing's Impossible
Introspectre
Damaged People
Lilian
The Darkest Star

Vis flere data

Se også:
Songs Of Faith And Devotion - Depeche Mode (1993)
Exciter - Depeche Mode (2001)
The Videos 86 - 98 - Depeche Mode (1998)
101 - Depeche Mode (2003)
Remixes 81...04 - Depeche Mode (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Revitaliserte veteraner

Solid låtmateriale og ikke minst oppløftende storslått produksjon presenterer Depeche i stadionformat igjen.

Bare for å sette denne utgivelsen litt i perspektiv kan det være verdt å nevne at det er hele 25 år siden Depeche Mode ga ut sitt første album, Speak & Spell, og intet mindre enn 16 år siden albumet Violator med monstrøs styrke feide over kloden. Mye har skjedd siden den gang, både i og utenfor Depeche Mode. Krangler, sammenbrudd, rehabilitering, soloplater og sideprosjekter til side; det vil ikke være helt skandaløst å påstå at Playing The Angel er gamlisenes beste plate siden Violator.

Om ikke annet ligger dette albumet uansett nærmest Violator i uttrykk, og for oss som i 1991 satte umåtelig pris på den platen blir dette et gledelig gjenhør. Kanskje har de tre gjenværende herrer tatt både seg selv og hverandre ordentlig i nakken, eller kanskje har mye falt sammen ved rene slumpetreff. Kanskje det har med å gjøre at produsent Ben Hillier (U2, Doves etc) har fått skru Depeche opp til stadion-nivå. Ei heller helt umulig at dette kun er en individuell subjektiv oppfatning. Sikkert er det i hvert fall at materialet i stor grad treffer der det skal, og at Gore og guttene trykker på flere av de riktige knappene.

Melodiene og låtmaterialet er både variert og fokusert. Playing The Angel inneholder pur delikat synthpop, den har dystre og mørke spor, følsomme ballader og et par storslagne rockere i stadionformat. Singelen Precious demonstrerer at Martin L. Gore fortsatt har store signaturlåter i ermet, og de mange lags melodilinjer i melankolsk synth bringer fram en gjenkjennelig glede som har ligget latent i 15 år.

Men Playing The Angel er på ingen måte bare Gores verk. At Dave Gahan siden sist har gitt ut et soloalbum gjorde kanskje sitt til at også han fikk slippe til med egne låter på dette albumet. Av disse er det den dystermajestetiske Nothing's Impossible som sitter best i mine ører. Andre låter som stikker seg ut er utvilsomt John The Revelator, det nærmeste man kommer allsangvennlig brølerock på denne platen. Lilian er en erketypisk Depeche-låt med oppgradert produksjon og melodiharmonier som sitter umiddelbart.

En dominerende Gahan flyr høyt og lavt over hele platen, fyrer seg opp, jekker seg ned, spiller soft og overbeviser like mye både som herjet, plaget, streng, trist, melankolsk vokalist som en rocka frontfigur. Allikevel har jeg alltid hatt sansen for Gores teatralske fistelvibrato. Enten han er korist og effektmaker som supplement og motvekt til Gahan, eller alene som naken eksentriker, som i atypiske Macro.

Ser man gjennom fingrene med et par svake låter og et par vel enkle tekster, høres guttene forfriskende vitale ut. Spesielt produksjonen er til tider glitrende, da klassiske effekter fra helt tilbake til Music For The Masses og Black Celebration plasseres i overraskende nye og moderne uttrykk. Melodilinjer, bassganger, harmonier og rytmeprogrammering lukter lite av 50 år gamle menn. De steder der melodiene i tillegg sitter er det svært lite et gammelt synthhode har å utsette på Depeche anno 2006.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Marissa Nadler - Little Hells

(Kemado)

Marissa Nadlers første popalbum kommer til sin rett, akkompagnert av flotte gjesteartister og ektefølte ballader.

Flere:

Robert Normann - The Definitive Collection 1938-41, Vol.1
Dizzee Rascal - Showtime