cover

Who to Salute

Beezewax

CD (2005) - Warner Music / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Poprock / Indiepop / Powerpop

Spor:
Let the Future Be a Stranger
When You Stood Up
I'm Not Where I'm Supposed to Be
The Cosmonaut
See Someone About It
So Young Still
Paint 'Til You Die
Shinjuko Park
Oh My Turns
Catch the Connections
Your New Town
Who to Salute
Screaming Green

Referanser:
Big Star
The Posies
The Lemonheads
Teenage Fanclub

Vis flere data

Se også:
Music to the Art of the Late Olivia Mordecai - Beezewax (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Endelig til topps!

Østfoldbyen Moss er mer enn den umiskjennelige eimen av cellulose...

Ingen blir profet i eget land. Etter mer eller mindre 10 år i manesjen er endelig duket for major label-debuten til Beezewax. Fra mossekråkenes debut A Dozen Summits (1997), har veien til toppen vært lang. Anerkjennelsen og det virkelig store gjennombruddet har latt vente på seg. Selv om frontmann Kenneth Ishak og hans tre medsammensvorne har hatt mang en stund med labert skivesalg og ufortjent lite oppstuss i Norge for Beezewaxs enkle, myke, men melankolske powerpop, sluttet kvartetten aldri å sparke fra seg. Årevis med ustrakt turnering i både Europa, USA og Japan, har heldigvis betalt for seg i form av horder av fans fra undergrunnsmiljøet - og denne debuten på Warner. Beezewax er til syvende og sist klare for Norge!

Norges mest produktive vokalist/gitarist og låtskriver Kenneth Ishak er nok langt fra fremmed for musikk-Norge. I 2004 høstet han gode kritikker for soloplaten Northern Exposure og tidligere i 2005 slapp han ut den gode oppfølgeren Everything Has a Soul. Det betyr imidlertid ikke at Ishak har jobbet for halv maskin med Who to Salute, snarere tvert imot. Med litt drahjelp fra Bent Sæther (Motorpsycho) og svensken Jörgen Wall som medprodusenter har Kenneth Ishak og Beezewax fått et merkbart bredere, men fortsatt gjenkjennelig sound. Gutta har pusset opp vokalprestasjonene og spandert på seg elegante strykere fra Stockholm Strings.

Elegant, det er det gjennomføringen av denne plata er. Allerede fra første sekund føles det som en mild vårbris puster deg forsiktig og lett i øret. Det er mykt og behagelig, samspillet mellom tangentinstrumenter og softgitarer fungerer aldeles utmerket. Den smidige og forførende I'm Not Where I'm Supposed to Be er en solid førstesingel og har en harmonisk aura over seg. Tittelen virker litt selvmotsigende, det er jo nettopp her Beezewax skal være, i hvert fall lydmessig. Det er flere perler blant albumets 13 spor. The Cosmonaut dulter såvidt borti rocken, men beholder samtidig den lett karakteristiske klangen av klassisk gitarpop. For pop skal det være, og pop skal det derfor også låte som. Det legger de ærlige mossingene ikke skjul på. Stillferdige So Young Still er et ubetinget klimaks der Kenneth Ishak blotter sine følelser i vokalform, mens bandet gir så det sitter. Melodiøst, stilrent, majestetisk er bare noen av stikkordene man kan benytte for å beskrive denne perlen.

Både Shinjuko Park, Oh My Turns og Catch the Connections er nevneverdige momenter som plasserer Beezewax i båsen powerpop, en bås hvor de trives kjempegodt. Naturlige referansepunkter er 70-tallets kultband Big Star og 90-tallets The Posies og Lemonheads. Og Ken Stringfellow fra nettopp The Posies har lenge hatt minst to fingre med i spillet når det gjelder karrieren til Beezewax.

Who to Salute er strålende popalbum, det er ikke noe å si på det. Men de tre siste låtene som sammen danner avslutningen makter dessverre ikke å runde av albumet slik det burde vært gjort: Majestetisk og minneverdig, som resten av plata. Beezewax bør med Who to Salute endelig motta den anerkjennelsen de så lenge har fortjent. Indiebandet er nå i ferd med å forlate undergrunnen for godt. Kan dette være det store gjennombruddet de har blitt lovet så mange ganger? Hvem vet, men det som er helt sikkert er at Who to Salute er et godt stykke musikk som lytterne vil glede seg over i lang tid framover. Så Who to Salute? Beezewax, we salute you!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Love - Forever Changes

(Elektra)

Vakkert og varmt, uroskapande og suggererande. Psykedelia for alle tider.

Flere:

Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics
The Core - Vision