Strie Strenger

Strie Strenger

CD (2003)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hyggelig voksenpop på norsk

Intet nyskapnede, men trivelig album fra fem nittedølinger.

Av Fredrik Eriksen

Del på Facebook18.09.2003

Strie Strenger er et band bestående av fem karer bosatt i Nittedal. Etter å ha blitt kjendiser på diverse spillesteder i sin egen omegn har de gått til det skritt å gi ut albumet Strie Strenger. Tolv sanger har det blitt, som stort sett omhandler hverdagslige gjøremål, og flere sanger om damer. Den musikalske innpakningen minner om en blanding av Hellbillies og DiDerre ispedd både bossa, soul og irsk inspirasjon.

Medlemmene spiller de fleste instrumentene selv, og her er både trekkspill og bouzouki brukt ved siden blant annet gitar og trommer. Med seg har de også perkusjonist Paolo Vinaccia på et spor. Låtene slenter freidig av gårde, uten å vekke verken stor begeistring eller vrede. Høye pretensjoner er lagt til side, og dermed fungerer det overraskende bra. Helt uinteressant er det derimot ikke. Flere av låtene fungerer helt fint innenfor dette konseptet. Ok, i for store doser blir det noe ensformig og ikke spesielt spennende. Det spiller ingen rolle. Det skal være ukomplisert enkel rock uten fiksfakserier av noe slag.

Flere av tekstene er fine betraktninger over hverdagen der tv, jobb, unger og kone står sentralt. Sløydlærer Halvorsen er min favoritt og den gir et fint portrett av en bortgjemt lærer. Tekster med noe mer brodd finnes også, der ironisering over ungdom-og statusjag brer seg i alle miljøer. Flere låter om den vanskelige kjærligheten og den adskillig enklere forelskelsen er det blitt flere av. Ikke alle fungerer like godt, men på en låt som Kvinner kan klarer de å videreformidle fine observasjoner. I motsatt ende har vi en låt som På Jeger'n igjen som tekstmessig er mer plump, men som kanskje fungerer som avslutningslåt på konsert.

Strie Strenger har på ingen måte gitt ut et album som vil revolusjonere norsk musikk, men det var heller ikke meningen. Her er et dusin ukompliserte låter som er trivelige der og da. Det får meg til å tro at dette fungerer adskillig bedre live, og at dette albumet er mest morsomt for de som har sett bandet på scenen. Platen er 45 minutter lang, og det er i lengste laget, for ikke alle låtene er like gjennomarbeidet. Har man sansen for musikken til Hellbillies og enkle tilforlatelige tekster kan dette være tingen. Uansett, fint at det ikke bare er ungdommen som har guts nok til å debutere på plate. Synd derfor at det ikke er lagt særlig arbeid i coveret. Riktigbok er tekstene med, men ellers ser det ut til å være laget på xerox-maskin.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: