Genre:
Rock
Stiler:
Folkrock / Singer/songwriter / Bluesrock
Spor:
Thunder on the Mountain
Spirit on the Water
Rollin' and Tumblin'
When the Deal Goes Down
omeday Baby
Workingmans's Blues #2
Beyond the Horizon
Nettie Moore
The Levees Gonna break
Ain't Talkin'
Referanser:
Bing Crosby
Frank Sinatra
Lonnie Johnson
Muddy Waters
Se også:
Love and Theft - Bob Dylan (2001)
The Freewheelin' Bob Dylan - Bob Dylan (1963)
Highway 61 Revisited - Bob Dylan (1965)
Blonde on Blonde - Bob Dylan (1966)
Knocked Out Loaded - Bob Dylan (1986)
Bob Dylan står fast i heisen.
Tida vil trolig avsløre Modern times som ei høyst middelmådig Bob Dylan-plate.
Del på Facebook14.09.2006 (opprinnelig fra pstereo.no)
Bob Dylan står fast i heisen.
Jeg vet ikke om han er på vei opp eller ned, men han står nå i hvert fall der. Det er ikke spesielt mye som skjer. Vi venter og venter. I mellomtida har vi "a whoppin' good time", jeg skal innrømme det. Bob Dylan og bandet hans spiller blues for oss. Heisblues. Han smiler, spøker og danser den rare Chaplin-dansen sin. Det sies at Bob Dylan er på vei til Las Vegas, men inntil videre står han der i heisen og godter seg. Av og til tror jeg nesten at han har trykket på stopp-knappen selv.
Alle elsker visst den nye plata til Bob Dylan, men jeg tror at tida vil avsløre "Modern times" – ikke som et dårlig album, men som ei høyst middelmådig Bob Dylan-plate. Forskjellen er ganske stor.
Jeg har prøvd og prøvd, men for meg er dette hans svakeste utgivelse med "originalt" materiale - rent musikalsk - siden "Under the red sky", minst. Kanskje må vi helt tilbake til "Down in the groove". For dette er virkelig Bob nede i gropa. Bare den lange nesa hans stikker opp. Hvordan den gamle luringen har klart å overbevise så mange med dette albumet, begriper jeg rett og slett ikke.
All verdens anmeldere har gravd seg innover og tilbake i musikkhistorien, gjort rede for Bob Dylans kjærlighet til kildene og søkt etter sangene han har stjålet fra denne gang. Jeg skal ikke gjøre det samme, bare bemerke at hans forrige album inneholdt mye av det samme. "Love & theft" (2001) var en feiring av fortida, framtida og følelsen av å være i live etter nær døden-opplevelsen "Time out of mind" (1997). Blueslåtene var kulere og kåtere sist. De øvrige sangene hadde større kraft og mer konsistens. På "Modern times" må vi nøye oss med to virkelig gode innspillinger: "Workingman's blues #2" og "Ain't talkin'".
Vi har lov å forvente mer av Bob Dylan i 2006.
På "Modern times" føles det som om han har plukket noen linjer fra gamle folk-, country- og blueslåter, lagt til noen egne han har kommet på i farten, puttet hele greia i countryhatten sin, trukket dem opp etter tur og satt dem mer eller mindre tilfeldig sammen. Han har brukt den samme framgangsmåten også tidligere, men denne gang gir tekstene meg stort sett ingen ting som helst. Jeg hører bare ord. Enkeltlinjer står fram innimellom, av og til hele vers, men det hjelper ikke. Det har fungert før, men det fungerer ikke nå.
På låter som "Thunder on the moutain", "Rollin' and tumblin'", "Someday baby" og "The levee's gonna break" mistenker jeg at ordene hans ikke er noe annet enn godt kamuflerte unnskyldninger for å henge i heisen med Memphis Minnie, John Lee Hooker, Magic Sam, Chuck Berry og alle de andre gamle heltene. Han fraserer fantastisk, men ærlig talt, det gjør han stort sett nesten alltid. Jeg elsker også lyden av stemmen til Bob Dylan, men jeg skulle ønske at han hadde brukt den til noe annet enn å sette farge på en grå klump.
Det er ikke bare blues på denne plata, selv om det av og til føles slik.
"Spirit on the water" er en kjærlighetssangene der vi ikke helt vet om Bob Dylan synger til Gud, ei kvinne eller begge deler. "When the deal goes down" handler om vår egen og verdens forgjengelighet og er sånn sett ikke helt ulik "Every grain of sand" og "Ring them bells", uten å være i nærheten av like dyptloddende og skjellsettende. Med disse låtene og "Beyond the horizon" fullfører han løpet han la ut på med konsertversjonen av "If dogs run free" for noen år tilbake. Dette er crooneren Bob Dylan, som synger seg smertefritt gjennom smør og gamle sorger. Men det er ingen av disse nedstemte, "jazz i en lenestol fra før krigen"-sangene som er like enkle og rørende som for eksempel "Not dark yet", "Standing in the doorway" eller "Trying to get to heaven".
"Modern times" er Bob Dylan med briller på nesa, tøfler på føttene, sovepiller i glasset og rester av Viagra i venene. Mark Knopler sitter i stolen ved sida av døser. Eric Clapton har duppet av forlengst. Av og til kvepper Bob Dylan til - med en hard, raspende lyd - så resten av gjengen våkner, men stort sett sitter han bare der og mumler og drømmer seg bort - med et fårete smil om munnen - til ei tid når sjelen svever over vannet og den siste avtalen er oppfylt, den som ble inngått for mange, mange år siden, helt ved starten av reisen.
"Beyond the horizon, behind the sun
At the end of the rainbow life has only begun
In the long hours of twilight 'neath the stardust above
Beyond the horizon it is easy to love"
Men helt til slutt på albumet, på "Ain't talkin'", tasser han ut av gamlehjemmet, lettere forvirret, inn i en tåkete og merkelig verden. Hesten er blitt halt, muldyret har mistet synet. Jeg tror det er samme dag som på "As I went out one morning", hentet fra "John Wesley Harding" (1967), bare mye, mye seinere. Det er en mystisk, mytisk snakkende blues, som egentlig ikke er en blues, men noe helt eget, noe jeg ikke klarer å beskrive. Det er Bob Dylan ved verdens ende, uten noe mer å si. Gartneren har gått hjem, og det er ikke lenger bare én slange i Edens hage, men mange.
Det er det nærmeste Bob Dylan kommer et mesterverk denne gang.
Men da er også alt slutt.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Bob Dylan bruker melodien "Red Sails in the Sunset" som sin egen i
"Beyond the Horizon." Kan du høre noen forskjell ved å spille dem side om side? Slikt tyveri er uforsvarlig og skuffende.
Jeg hører "I don't need any guide, I already know the way"...
Heisann Kjell. Vel, om du skal begynne å sakse opp alle de forskjellige tingene Dylan har stjålet her har du litt av en jobb foran deg (det er ikke bare melodiene for å si det slik..) Mener å huske Mojo prøvde seg på noe lignende og det tok iallefall to siders spalteplass og tar jeg ikke feil er de ikke en gang i nærheten av en fullstendig oversikt. Hvor mye er nasket på Rumblin' and Tumblin' fra Muddy Waters, for å ikke en gang begynne med Nettie Moore som er en 30-talls sviske revitalisert utallige ganger gjennom det forrige århundre. Jeg tror ikke Dylans intensjon er å utgi dette for å være 100% eget materiale, snarere låne av noe fra musikkhistorien, tilføre det noe nytt for og vise at ting har et utganspunkt men fremdeles aktualitet. Det er som sagt komplekst og det er umiddelbart Dylansk, dette har han gjort siden dag èn hvor han lånte heftig av samtidige "folk stjerner".
Til sist må jeg si at dette er da heller ikke noe bare Dylan gjør, men den diskusjonen kan vi ta i forumet:-)
Nei det er ikke bare Dylan som stjeler (unnskyld, låner) fra andre. Men at dette er modus operandi for musikere er vel ikke riktig. Og Horizon er jo så rett i fjeset at man må undre seg om Dylan ikke eier skam. Husker noen George Harrison My Sweet Lord-saken for noen år siden? Harrison tapte saken men dommeren mente også at Harrison ikke var klar over plagiatet.
Når Tom Waitts tar til bruk Waltzing Matilda og blander den inn i sin sang kommer dette inn i en annen kategori. Og når man tar til bruk en strofe eller to fra en annen sang ansees dette ikke som plagiat. Men når man bruker en annens musikk fra begynnelse til ende og ikke gir komponisten kreditt, bør man kalle dette hva det er, nemlig rett ut tjuveri.
Han må få gjøre hva faen han vil. Han er Bob Dylan. Han er den største Noensinne og de artistene han låner fra tar det sikkert som verdens største kompliment at Den Største Noensinne vil låne fra dem.