Modern Times

Bob Dylan

CD (2006) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Bob Dylan står fast i heisen.

Tida vil trolig avsløre Modern times som ei høyst middelmådig Bob Dylan-plate.

Av Ingve Aalbu

14.09.2006 (opprinnelig fra pstereo.no)

Bob Dylan står fast i heisen.

Jeg vet ikke om han er på vei opp eller ned, men han står nå i hvert fall der. Det er ikke spesielt mye som skjer. Vi venter og venter. I mellomtida har vi "a whoppin' good time", jeg skal innrømme det. Bob Dylan og bandet hans spiller blues for oss. Heisblues. Han smiler, spøker og danser den rare Chaplin-dansen sin. Det sies at Bob Dylan er på vei til Las Vegas, men inntil videre står han der i heisen og godter seg. Av og til tror jeg nesten at han har trykket på stopp-knappen selv.

Alle elsker visst den nye plata til Bob Dylan, men jeg tror at tida vil avsløre "Modern times" – ikke som et dårlig album, men som ei høyst middelmådig Bob Dylan-plate. Forskjellen er ganske stor.

Jeg har prøvd og prøvd, men for meg er dette hans svakeste utgivelse med "originalt" materiale - rent musikalsk - siden "Under the red sky", minst. Kanskje må vi helt tilbake til "Down in the groove". For dette er virkelig Bob nede i gropa. Bare den lange nesa hans stikker opp. Hvordan den gamle luringen har klart å overbevise så mange med dette albumet, begriper jeg rett og slett ikke.

All verdens anmeldere har gravd seg innover og tilbake i musikkhistorien, gjort rede for Bob Dylans kjærlighet til kildene og søkt etter sangene han har stjålet fra denne gang. Jeg skal ikke gjøre det samme, bare bemerke at hans forrige album inneholdt mye av det samme. "Love & theft" (2001) var en feiring av fortida, framtida og følelsen av å være i live etter nær døden-opplevelsen "Time out of mind" (1997). Blueslåtene var kulere og kåtere sist. De øvrige sangene hadde større kraft og mer konsistens. På "Modern times" må vi nøye oss med to virkelig gode innspillinger: "Workingman's blues #2" og "Ain't talkin'".

Vi har lov å forvente mer av Bob Dylan i 2006.

På "Modern times" føles det som om han har plukket noen linjer fra gamle folk-, country- og blueslåter, lagt til noen egne han har kommet på i farten, puttet hele greia i countryhatten sin, trukket dem opp etter tur og satt dem mer eller mindre tilfeldig sammen. Han har brukt den samme framgangsmåten også tidligere, men denne gang gir tekstene meg stort sett ingen ting som helst. Jeg hører bare ord. Enkeltlinjer står fram innimellom, av og til hele vers, men det hjelper ikke. Det har fungert før, men det fungerer ikke nå.

På låter som "Thunder on the moutain", "Rollin' and tumblin'", "Someday baby" og "The levee's gonna break" mistenker jeg at ordene hans ikke er noe annet enn godt kamuflerte unnskyldninger for å henge i heisen med Memphis Minnie, John Lee Hooker, Magic Sam, Chuck Berry og alle de andre gamle heltene. Han fraserer fantastisk, men ærlig talt, det gjør han stort sett nesten alltid. Jeg elsker også lyden av stemmen til Bob Dylan, men jeg skulle ønske at han hadde brukt den til noe annet enn å sette farge på en grå klump.

Det er ikke bare blues på denne plata, selv om det av og til føles slik.

"Spirit on the water" er en kjærlighetssangene der vi ikke helt vet om Bob Dylan synger til Gud, ei kvinne eller begge deler. "When the deal goes down" handler om vår egen og verdens forgjengelighet og er sånn sett ikke helt ulik "Every grain of sand" og "Ring them bells", uten å være i nærheten av like dyptloddende og skjellsettende. Med disse låtene og "Beyond the horizon" fullfører han løpet han la ut på med konsertversjonen av "If dogs run free" for noen år tilbake. Dette er crooneren Bob Dylan, som synger seg smertefritt gjennom smør og gamle sorger. Men det er ingen av disse nedstemte, "jazz i en lenestol fra før krigen"-sangene som er like enkle og rørende som for eksempel "Not dark yet", "Standing in the doorway" eller "Trying to get to heaven".

"Modern times" er Bob Dylan med briller på nesa, tøfler på føttene, sovepiller i glasset og rester av Viagra i venene. Mark Knopler sitter i stolen ved sida av døser. Eric Clapton har duppet av forlengst. Av og til kvepper Bob Dylan til - med en hard, raspende lyd - så resten av gjengen våkner, men stort sett sitter han bare der og mumler og drømmer seg bort - med et fårete smil om munnen - til ei tid når sjelen svever over vannet og den siste avtalen er oppfylt, den som ble inngått for mange, mange år siden, helt ved starten av reisen.

"Beyond the horizon, behind the sun
At the end of the rainbow life has only begun
In the long hours of twilight 'neath the stardust above
Beyond the horizon it is easy to love"

Men helt til slutt på albumet, på "Ain't talkin'", tasser han ut av gamlehjemmet, lettere forvirret, inn i en tåkete og merkelig verden. Hesten er blitt halt, muldyret har mistet synet. Jeg tror det er samme dag som på "As I went out one morning", hentet fra "John Wesley Harding" (1967), bare mye, mye seinere. Det er en mystisk, mytisk snakkende blues, som egentlig ikke er en blues, men noe helt eget, noe jeg ikke klarer å beskrive. Det er Bob Dylan ved verdens ende, uten noe mer å si. Gartneren har gått hjem, og det er ikke lenger bare én slange i Edens hage, men mange.

Det er det nærmeste Bob Dylan kommer et mesterverk denne gang.

Men da er også alt slutt.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

Groovissimo

Agnethe VR - Inspired

Spaden i egne hender + inspirasjon + hardt arbeid + talent + husholdsøkonomi = 78,57% resultat. Mer enn de fleste.

Flere: