Boknafjord

Ryfylke

CD (2004) - Roggbif

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Kontrastrikt og fyldig

Ryfylke debuterer på Roggbif. En intens, men samtidig lun og intim utgivelse.

Av Morten Normann

Del på Facebook14.07.2004

Etter bortimot tjue konserter rundt om i Norge, hvorav de fleste er holdt i Oslo, pluss en rekke spor spredt rundt på mer eller mindre obskure kompilasjons-cdr, bestemte duoen Ryfylke seg endelig for å lage et eget album. Omslaget viser hvite grener (eller sprekker) på hvit bakgrunn, og består av fem spor med underfundige titler som Üven, Münchausen by proxy og Gular, samt et ekstraspor gjemt bak 5 minutter med stillhet. Boknafjord er resultatet av en utvelgelsesprosess der 30 spor ble gjennomgått, før de best egnede stykker ble plukket ut og inkludert på albumet. Duoen Stian Skagen (Soy Carne, Spilderhaug Ink, MNH) og Sten Ove Toft (Norwegian Noise Orchestra, Waffelpung, Nuvel) utnytter her digital teknologi for hva det er verdt. Resultatet er en variert samling støystykker som spenner fra teksturrike og kaotiske klynger av lyd til mer dvelende, men samtidig intense og utfordrende lydkonstellasjoner.

Ryger er første spor ut og overøser lytteren med et herlig virvar av frustrerte lydblokker. Dette er et spor som kan sies å sammenfatte i lyd det mange oppfatter ved termen støy, med sitt tilslørte nett av uro og rabalder. Ryger åpner et intenst, men også innadvendt album på en voldsom og effektiv måte. Denne etterfølges av Üven, hvor filtrerte fuglelyder, beksvart buldring og snirklete droner bakes sammen med iltre sløyfer av sjikanert knitring. Samtidig senkes tempoet en smule. Dette forandrer lydbildet mer henimot det kontemplative enn det utagerende, uten at intensiteten i detaljene dempes i særlig grad. Lyden fremstår hele tiden som massiv og tung, med et pulserende og yrende mylder av paniske lydpartikler slepende etter seg.

Sporene Münchausen by proxy og Gular beveger seg i noenlunde samme landskap, hvor fokus først og fremst har med tungtflytende virvler av kontrastrik lyd å gjøre. Men der førstnevnte spor samles om varme, men enkle klanger samt insisterende tepper av sammenviklet larm, samles sistnevnte seg om et mer lavmælt og nølende lydbilde, hvor tilslørt fuglekvitring og metalliske droner er mest fremtredende.

Høydepunktet på albumet er definitivt siste kuttet: Boknafjord. Dette er et stykke hvor lyden presses til bristepunktet, flerres åpen og får frese uhemmet, og tvinger det allerede frenetiske lydblidet til å stotre sprengt og kavende. Samtidig gynges smygende klanger elegant inn og ut av et pulserende og sitrende villniss av dunkel spraking. En sann fryd å høre på.

Tittelkuttet etterfølges av et ekstraspor som inkorporerer en dempet og forsiktig pensling av detaljer som det fantes spor av på Gular. Men her sklir det helt over i det ambiente og tydeliggjør kontrasten mellom albumets begynnelse og slutt. Ekstrasporet har mer til felles med de melankolske klangene hos Biosphere enn Rygers knallharde vrimler av skadet lyd. Denne motsetningen finnes ikke bare her, men også i små drypp utover i andre partier av albumet. Denne motsetningen gjør det til tider vanskelig å gripe gruppens egentlige anliggende, og vitner om en duo som ønsker å vise spennvidde og variasjon heller enn å frembringe et helhetlig verk med indre sammenhenger hvor intensjonene fremstår med stor tydelighet. Resultatet er uansett en energisk og buldrene ferd, full av gnistrende detaljer.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: