cover

Patience Will Win

Frode Fivel

CD (2003) - HoneyMilk / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Singer/songwriter

Spor:
Behind Clouds
Dreams Lie
My Obsession
Patience Will Win
The Long Run
My Garden
High Heels Soft Ground
Mountaineer
Perfect Fade
Sweeping the Dusty Corners
Stayawaygirl
Your Next Move

Referanser:
Neil Young
Will Oldham
Tom McRae
Elliott Smith

Vis flere data

Se også:
A Kid is Just a Kid - Frode Fivel (2008)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Den tålmodige debutantens seier

Han har sagt Goodbye til Norge, Hello til Göteborg og debuterer nå som soloartist.

Patience Will Win er en debut som kom ut av det blå den fine senhøsten 2003. Riktignok kjennes Frode Fivel som en tredel fra det pan-skandinaviske skranglebandet Hello Goodbye, men som soloartist har han relativt ren samvittighet. Frem til nå.

Tittelen på debuten indikerer at han har tatt seg god tid med å få den ferdig, og belønningen er en velregissert og variert utgivelse som står på to meget solide bein: Fivels øre for fengende, melankolske melodier og en stilsikker fremføring av disse. Han har med seg et stort antall gode hjelpere, solide folk med bakgrunn fra blant annet Remington Super 60, Madrugada, Ricochets og Serena Maneesh. Antall musikere får likevel på ingen måte skygge for hovedpersonen, her tjener alle Fivel og hans låter og fjerner det som måtte være av debutantskjelven.

Musikk-Norge er såpass oversiktlig at det går an å tillate seg en noe lettvint lefling med referansene til det vi hører, og i dette tilfellet har jeg lyst til å trekke frem Thomas Dybdahl og St. Thomas. Der linjen mellom disse to møtes er det mulig å ane noe av Frode Fivels uttrykk. Han er en ganske inderlig type, men mens Dybdahl hengir seg til mer innadvendt og sjelfull lulling, så virker Fivel som en mer streit singer/songwriter som ikke skjuler sine sjelfulle sider. Fivel deler heller ikke den ambisiøse vokalstilen med Dybdahl, men er nærmere St. Thomas sin litt småsure sang og slentrende, imøtekommende fremtoning. Det hjelper selvsagt å se ut som man er oppvokst med Will Oldham som storebror, men Fivel er ikke en sådan banjoklimprende fjellfant, men hengir seg heller til luftige og bløte viser som har et tid- og stedløst preg over seg. Elegante, late spor som My Obsession, My Garden og Patience Will Win er faktisk nærmere britisk singer/songwriter-tradisjon og særs behagelig å lytte til. Catchy High Heels Soft Ground og nydelige Mountaineer bidrar ytterligere til å markere platens midtparti som det kvalitative tyngdepunktet - og det på en plate som er prisverdig jevn.

Han har nok bladd litt i sin rockhistorie, Hr. Fivel, og det er ganske nærliggende å nevne Velvet Underground, Televison og Neil Young (vel, det gjelder uansett rockeplate). Særlig på seigere gitardominerte øyeblikk som The Long Run og Sweeping the Dusty Corners kommer dette ganske klart frem, begge med mer vekt på rufsete gitarer og et tyngre, suggererende groove.

Jeg synes Frode Fivels tålmodighet har betalt seg, det er ingenting ved denne platen som tilsier at vi har med en fersking å gjøre. Jeg har dessuten tro på at han kommer med både strammere materiale og dyrker sin egenart i enda større grad til neste korsvei. Det er noe over hans delikate ballader som er veldig innbydende, og sorgen over Elliott Smiths bortgang blir noe lettere å bære med Patience Will Win. Passe lang, passe variert, litt høst og litt sol, original uoriginal - da må det være lov å si at dette har blitt en av årets mest vellykkede debutplater.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Watch - Vacuum

(Lizard)

Førsteklasses progrock som svinger fra det skjønneste og mest henrivende vakre til de mørkeste og mest skremmende understrømmene i følelsesregisteret.

Flere:

Sharon Van Etten - Tramp
Karl Seglem - Femstein