Affliction XXIX II MXMVI

Blindead

CD (2011) - Mystic / Indie Distribution

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

God tanke, kjipe klisjeer

Hadde det musikalske hos Blindead vært like spennende som tankene og produksjonen bak deres siste album, kunne de åpnet flere ører for polsk metall.

Av Erlend Wichne

25.05.2011

Det Gdansk-stasjonerte bandet Blindead har helt fra starten i 1999 hatt stor medlemssirkulasjon. Etter den veldig spennende Impulse EP-en i 2009, har Blindead i år gitt ut sin tredje og best produserte fullengder. Men selv om produksjonen er imponerende, hjelper det lite når den musikalske kjernen ikke pirrer.

Blindeads foreløpig siste album, Affliction XXIX II MXMVI, forteller om en jente og hennes egne selvdestruktive tanker, som kommer av at hun er dypt klar over en diagnose hun har (autisme?). Tekstene beskriver en bekmørkt håpløs situasjon for et menneske som merker at foreldrene blir redde for henne på grunn av det hun foretar seg. Spesielt på låta Dark and Grey blir desperasjonen i jentas sinn rystende.

Det er noen problemer i formidlingen av denne jentas skjebne. For det første tyr låtskriver Patryk Zwolinski til så mange klisjeer at det til tider blir vanskelig å tro på historien, som for det meste blir sunget i jeg-form. Linjer som Straight paths lead me away beyond the mountain of pain og I fall into the sea of my own tears ødelegger mørket de sikkert er ment å beskrive, og gjør i stedet fortellingen kunstig og nærmest lite ektefølt.

Som vokalist er Zwolinski formidabel gjennom hele plata. Han har en sår og hes stemme når Blindead holder intensiteten på et lavt nivå, men det er spesielt som brøler Zwolinski kommer til sin rett. På første- og sistelåta er han selve grunnen til at det er disse sporene som utmerker seg som de beste på Affliction XXIX II MXMVI.

Musikalsk utfolder Blindead seg i en salig blanding av doom, metall, postrock og prog, og kan kanskje plasseres i området rundt Isis og Cult of Luna. I forhold til tidligere er Blindead anno 2011 mer dynamisk og har flere partier hvor lydnivå og intensitet dempes. Det er ingen god vei å gå for dette bandet.

For det er med det grandiose Blindead er på sitt beste. Da knuser som nevnt, Patryk Zwolinski alt, og gitaristene Mateusz Smierzchalski (Behemoth) og Marek Zielinski klarer å presse tung og mørk depresjon ut av sine forsterkere. Dessverre makter ikke de to gitaristene å kanalisere følelsene fra det monumentale og store til de mer rolige partiene. Når Blindead senker intensiteten og volumet, lander de, på samme måte som i deler av sangtekstene, på for lettvinte klisjeer - og det som antakeligvis skal fungere som en stadfesting av det hjelpeløse og mørke jenta i tekstene føler, virker nesten ironisert.

Produksjonen av Affliction XXIX IIMXMVI er derimot imponerende. De grepene som er gjort av Kuba Mankowski, Mateusz Smierzchalski og Barotsz Hervy bak spakene, egner seg meget godt til en helhetlig historiefortelling som dette albumet er et forsøk på. Selv om de rolige partiene ikke oppnår det de er tenkt til, er det et dynamisk album Blindead nå gir ut. Overgangene med forskjellige opptak av barnelek og babyskrik står i rystende kontrast til kjellerdypet albumet starter og slutter med. Derfor er det synd at det på noen lyriske og musikalske partier kan virke som et mislykket forsøk på å fortelle en deprimerende og viktig historie.

Groovissimo

In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat

Bli med på landet inn i et velkjent landskap, og la In the Country få deg til å se det med nye øyne.

Flere: