cover

MugiMama - Is This Monkey Music?

Mugison

CD (2004) - 12 Tónar / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Lo-fi / Elektronika / Singer/songwriter / Poprock

Spor:
I Want You
The Chicken Song
Never Give Up
2 Birds
What I Would Say In Your Funeral
Sad As a Truck
Swing Ding
I'd Ask
Murr Murr
Salt
Hold On 2 Happiness
Afi Minn

Referanser:
Beck
Magnet
Will Oldham
The Beta Band
Nick Cave
Junior Boys
Pink Floyd
Mew
Sufjan Stevens
Arab Strap
Radiohead

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ornelius' saga

Mugison med modig og udefinerbart album fra Islands frontlinje.

Ornelius Mugison er fra Island, og slikt forplikter. Etter å ha bemerket seg som uvanlig garvede drapsmenn uten spesielt gode matematikkunnskaper i slektsfeider, samt et hang til mettede setninger blottet for utenomsnakk og store følelser i en knapp, presis stil, ble det stille rundt Island i mange, lange år. Omtrent på egenhånd brøt Sugarcubes og Björk denne stillheten, og etterpå har det omtrent ikke vært ro å få. Gjentatte ganger har det lille kunstnermiljøet slått inn på sideveier resten av verden knapt har hatt kartopptegnelser over, og resten av verden har selvsagt fulgt tvilende etter.

At Mugison, Islands nye wunderkind, velger å ikke finne opp kruttet på nytt er derfor overraskende, men ikke desto mindre gledelig. Mugimama - Is This Monkey Music? er nemlig ikke revolusjonerende, bare veldig uvanlig og veldig bra - på en uhyre kompleks postmoderne måte, må vite. Mer om det senere.

For å plassere Mugison geografisk først: Mannen er fra... vent, la oss få dette riktig - Isafjordur, en avsidesliggende by på vestkysten av Island, altså en liten dagsseilas fra Nordpolen (ta med redningsvest!) Etter å ha tilbrakt ungdomsårene på fiskesjarker, fiskefabrikker eller på kaia sammen med far i alskens ruskevær reiste Mugison til London og begynte opptakene til det som skulle bli debutalbumet Lonely Mountain (Lifelike, 2003). Albumet utmerket seg ikke bare ved sitt auditivt og visuelt ambisiøse uttrykk - det var i tillegg håndstiftet av Mugisons familie i Isafjordur i et antall av ti tusen og skippet med båt over havet. Siden den gang har Mugison turnert over mye av Europa, samt laget soundtracket til Fridrik Thór Fridrikssons Niceland, et soundtrack som i sin helhet ble innspilt i Sudavik kirke ikke langt fra Isafjordur. Flere av disse sangene kommer i nye versjoner her.

Når han nå skal følge opp debuten er forventningene naturlig nok noe høyere. Lonely Mountain ble sammenlignet med alt fra The Beatles, John Denver, Creedence Clearwater Revival, Donovan, Sugarcubes (naturligvis), til Múm, Aim, Beck og John Lennon igjen. Mugimama - Is This Monkey Music? spriker ikke nevneverdig mindre, verken når det gjelder musikkhistoriske referansepunkter, musikalsk mangfoldighet eller kunstneriske ambisjoner. Albumet favner alt fra cinematiske lydbilder til hektende refrenger, gatetrubadursang, pogotrash-noise, rabiat stønning, dunkelt pianospill og funky-cool gitarer, alt presentert på en forbilledlig fokusert måte. I et slikt lappeteppe av genrer og stilarter kunne Mugison veldig enkelt mistet noe av identiteten og blitt mindre enn summen av enkeltdelene, med andre ord ikke annet enn en begavet kopist, men det blir han ikke. Og godt er det.

Sannsynligheten er stor for at Mugimama nok vil trenge et par runder rundt grammofonen, men etterthvert åpner et lite smykkeskrin av vakker musikk seg, som smyger seg inn i hjertekamrene med en blanding av morbid ragnaroksmelankoli, poesi og elektronisk støy. Direkte oppløftet blir man riktignok ikke. En seig, fortettet stemning ligger over albumet, og innimellom føles det som om verden kommer til å gå under i neste nu. Den mest løfterikt titulerte sangen heter Hold On to Happiness - og er en stilstudie i sorg og silende regn. Hviskende stemmer og et kor av familiemedlemmer bidrar elegant til dette, mens et suicidalt piano laget av kun sorte tangenter toner i bakgrunnen. Sad As a Truck burde jo derfor låte som det reneste gravøl, men er istedet et frådende hav av feedback, fuzz og elektronisk noise, hyenelatter og gal manns kauking, forstå det den som kan. Og slik er i grunnen mye av albumet skrudd ihop - som en blanding av Bonnie and Clyde og Murder Ballads, islandske roadmovies og Prince and the New Power Generation, filtrert gjennom Mugisons sampler og komplementert med en evigvarende følelse av regn og spartansk dekorerte bestemorhjem i Isafjordur, cirka 1974. Det er ikke så rent lite besnærende.

De første sju sporene synes være tematisk og tidsmessig bundet sammen, hvor et forhold mellom to elskende rekonstrueres fra den første nervøse invitasjonen ut til det endelige bruddet tjue minutter senere, med et allerede nevnt raserianfall (Sad As a Truck) og en tid for refleksjon og ettertanke (I'd Ask). Innledende I Want You kaster oss hodestups uti en malstrøm av stemninger og maniske sinnelag, med en innbitt Mugison piskende over en frådende gryte av plukkegitar, jazzbo-perkusjon, duvende bassganger, Pink Floydske gitarsoloer og generell symfonisk støy. Påfølgende Chicken minner mest om en motellromssamtale mellom Bonnie and Clyde, dampende på tørr Virginiatobakk etter sitt første vellykkede bankran ("You want me to be intellectual? Yeah, be intellectual, baby...") De to vokalistene, Mugison og Runa Et-eller-annet-dottir synes deretter gå fra crazy in love på 2 Birds til full krig på What I Would Say In Your Funeral - her aner vi vel at det begynner gå filleveien - på knappe ni minutter. Spesielt Runa gjør en bemerkelsesverdig innsats her; hennes naive ungpikevokal har et sårbart, likefullt bestemt og nesten bittert preget uttrykk som gir karakter til den eskalerende uenigheten mellom de to elskende. Så går det selvsagt bare en vei, og det er ned ad bakke. I'd Ask finner Mugison alene og forlatt, den begynnende følelsen av hat har glidd over i tristhet og vemod, bare minnene er tilbake.

Min personlige favoritt er likevel Salt. Salt starter med opplesningen av et enkelt, men likevel talende dikt om en liten pike som blir druknet av sin egen mor, delvis fortalt, delvis hvisket av piken over en enkel gitar og et par surtlydende blåsere. En beksort strykerrekke tar etter hvert over, alt mens de elektroniske elementene gis mer og mer plass og uhyggen sprer seg til det innerste av fingre og tær og hårene står som vettskremte førstedagsrekrutter. Strittende vakkert, med en iboende uhygge lik Byrds' sang om piken fra Hiroshima, I Come and Stand On Every Door eller Nick Caves Where the Wild Flowers Grow, bare denne gang fra Isafjordur.

Det er ellers ikke godt å si noe vettugt om produksjonen eller de involverte på Mugimama, da alt av informasjon er på islandsk, men ord som "trommur" og "bassi" forstår da selv jeg, og for å si det slik, det er ikke noen liten produksjon dette, her er mange involverte og en liten hær å sende julekort til. Men så er ogsa Mugimama - Is This Monkey Music? blitt en organisk vellydende og helhetlig opplevelse, full av gode innfall og besnærende musikalske krumspring. Merk deg forresten også at det visuelle uttrykket nå som sist er lysende vakkert og forseggjort, med Mugisons egne tegninger og rablerier som naturlig blikkfang, de aller fleste i illevarslende blodrød stil. Lekkert, lekkert. Håndstiftede er de endog ikke. Men likevel verdt å skaffe seg.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Katatonia - Viva Emptiness

(Peaceville)

Høsten er kommet, ja. Og hva er da bedre enn å lytte til Katatonia?

Flere:

The Samuel Jackson Five - Easily Misunderstood
Firewater - The Man on the Burning Tightrope