Zeichnungen Des Patienten O.T.

Einstürzende Neubauten

CD (1983) - Some Bizarre / Plastic Head / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sol gjennom tåke

Psykisk helsevern, so much to answer for.

Av Anthon Andreassen

15.01.2007

Einstürzende Neubautens andre album, Zeichnungen des Patienten O. T., dukket opp i 1983, og viser at mye kan skje på to år: I forhold til den begrensede paletten gruppen tok i bruk på debuten, viser andreplaten et langt større register.
Å kalle O. T. en gullgruve av gode melodier vil være å dra det langt, men det er ikke fritt for at en og annen snutt her og der stikker hodet frem. Som regel bare for å bli klubbet helseløs av rytmeseksjonen til N. U. Unruh og F. M. Einheit, men dog.

O.T. representerer "det hørbare" Einstürzende Neubauten på sitt minst tilgjengelige. En ting er at bandet har blitt merkbart tryggere teknisk, noe annet at de har utvidet registeret av sjokkeffekter til ikke bare å innebære knusing av glass og metaller. Det er dermed ikke sagt at dette er noen sjarmoffensiv. Så langt derifra: Platen er den dag i dag fullt i stand til å skremme vettet av uforberedte lyttere.

"Komm näher geliebte/Sprich zu mir in Seuchensprache/Siehst Du die Geier über dem Brand?/Ausfreßer sind geduldig/Siehst Du Kadaver tanzen?/Geliebte, Geliebte" freser Blixa Bargeld i åpningssporet Vanadium-I-Ching. Glass knuses og små hus raser, men det er Bargelds vokal som hele tiden er i fokus. Og han ser spøkelser bak hver krok.

Hospitalstische Kinder/Engel Der Vernichtung gir assosiasjoner til Ondskapens Hotell og lukket avdeling, både i tittel og stemning. En usammenhengende barnestemme får følge av sjamanistisk tromming de første par minuttene, før en messende vokal tar over og starter den reneste eksorsisme. Og etter fem minutter er demonene langt fra borte. Det snarere kryr av dem.

"O. T." i platens tittel refererer til den østerrikske kunstneren Oswald Tschirtner, en religiøs ung mann, som etter å ha kjempet på tysk side under andre verdenskrig utviklet schizofreni og endte opp som pasient i psykriatrien. Her begynte han å tegne, og ble raskt lagt merke til for sin evne til å lage sterke portretter med få detaljer og enkle hjelpemidler.

Det er lett å trekke paralleller til Neubautens arbeid, og i tittelsporet presenterer bandet et av sine fremste kjennetegn: Det voldsomme drivet, pisket frem av Einheit og Unruhs perkusjon og Chungs bass, samtidig som Bargelds vokal drukner i dissonans. Det er musikk å spise glass og rulle seg i glødende kull til, samtidig som det har mye av rockens dynamikk i seg. Kanskje selve fullbyrdelsen av Neubautens anti-musikk-som-musikk-ambisjon? Uten å dra det videre – er det én ting Die Geniale Dilletanten ville mislikt, så er det nettopp den slags lettvinte analyser av musikken.

Finger Und Zähne er ni sekunder med lyder som høres ut som en tanntrekking, mens Falschgeld benytter et repeterende tema til å knytte lyriske assosiasjoner rundt klassiske Neubauten hang-ups som død, kjærlighet og bedrag.

Platens sterkeste spor, Armenia, er lyden av våkne mareritt. Basert på en øst-europeisk folketone, og garantert noe av det skumleste som noengang er blitt festet til tape. Nick Cave beskrev en gang Bargelds vokal som "something that came out of strangled cats, or dying children." Det er en uhyre god beskrivelse.

I tilfellet Armenia er det i hvert fall lite som minner om konvensjonell vokal, men desto mer fresing, kveling og gurgling. Og i likhet med resten av platen en herlig motvilje til å kompromisse noe som helst.

Resultatet er likevel forførende - utfordrende, fascinerende og stemningsfullt som bare pokker. Og et stykke musikk som aldri i verden kunne vært laget av noen andre.

O.T.s storhet er nok på mange måter enklere å se i dag, 24 år etter utgivelsen. Den viser at bandet var i stand til å knekke mange av konvensjonene de var ute etter: Her er lite som minner om normale sangstrukturer, men likevel finner man nok gull under unotene til at man aner at gruppen har en misjon - også musikalsk. Neubauten befant seg på denne tiden i et skjæringspunkt som åpner for mange interessante observasjoner: Man kan synge om kjærlighet uten at det er vakkert, og man kan skape noe vakkert av ting som vi ellers ser på som ubehagelige eller stygge (her er få tradisjonelle instrumenter, men desto mer rust, rør og industriavfall). Samtidig kan man lage de reneste skrekkscenarier av det kjente og kjære (som folketonene i Armenia).

Ikke alt er like interessant, og det er alltid en fare for at all eksperimenteringen skal gå på bekostning av fokus (Wasserturm), men som helhet er O. T. fremdeles et usedvanlig fascinerende stykke støy.

Nevnte Cave hadde på dette tidspunkt begynt å fatte interesse for gruppens arbeid (angivelig etter å ha sett dem opptre på nederlandsk fjernsyn), og at Blixa Bargeld i 1983 bestemte seg for å fordele tiden mellom Neubauten og The Birthday Party (og senere The Bad Seeds) kunne vært et kritisk tilbakeslag for bandet. I etterpåklokskapens lys skulle det vise seg å være stikk motsatt: Neubautens bidrag til musikkhistorien de neste seks årene - Halber Mensch, Fünf auf der nach oben offenen Richterskala og Haus der Lüge - står fremdeles sammen med O. T som bandets mesterverk.

Og uten å gå for grundig inn på det her: Bargelds bidrag til Nick Caves karriere i denne perioden er heller ikke uvesentlig.

Groovissimo

Dan Sartain - Dan Sartain vs. The Serpientes

Med punkattityde, garasjelukt og ein solid porsjon sterke låtar presenterer den unge amerikanaren seg på eit primitivt og overtydande vis.

Flere: