cover

The Very Best of Fleetwood Mac

Fleetwood Mac

2 x CD (2002) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folkrock / Voksenpop / Americana / Softrock

Spor:
Monday Morning
Dreams
You Make Loving Fun
Go Your Own Way
Rhiannon
Say You Love Me
I'm So Afraid (Live)
Silver Springs
Over My Head
Never Going Back Again
Sara
Love In Store
Tusk
Landslide
Songbird
Big Love (Live)
Storms


The Chain
Don't Stop
What Makes You Think You're The One
Gypsy
Second Hand News
Little Lies
Think About Me
Go Insane (Live)
Gold Dust Woman
Hold Me
Seven Wonders
World Turning
Everywhere
Sisters Of The Moon
Family Man
As Long as You Follow
No Questions Asked
Skies The Limit
Paper Doll

Referanser:
The Eagles
Creedence Clearwater Revival
The Band
Peter Frampton
Heart

Vis flere data

Se også:
Say You Will - Fleetwood Mac (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Kommerst og deilig

Sjekkeskive for deg over 35. Garanterer ikke 'sukker', men gir uansett deilig lise og eventuelt trøst.

Å diskutere Fleetwood Macs 35-årige og meget schizofrene karriere kan fort utvikle seg til å bli en langdryg affære. Hvilken periode var best? Hvem av de mange som vandret inn og ut forvaltet det største talentet? Når selskapet Reprise nå kaster det aller beste fra Fleetwood Mac i fleisen på oss gjør de diskusjonen imponerende kort. Det er ikke Fleetwood Mac som i et ungt britisk bluescombo på en sliten klubb i Boston ultimo 60-tall. Ei heller er det et fetert Fleetwood Mac som turnerte inngangen til 90-tallet med hockeysveis og giktsmørning, samt anonyme og lett usjarmerende innslag i gitaravdelinga forrest på scenen. Når Reprise sier Fleetwood Mac mener de kort og godt besetningen som vandret sin relativt stabile seiersgang mellom utgivelsene Fleetwood Mac (1975) og Tango In The Night (1987): Mick Fleetwood, John McVie, Christine McVie, Stevie Nicks og Lindsey Buckingham.

Den doble The Very Best Of Fleetwood Mac er på mange måter en utbrodering av den flotte samlinga Greatest Hits som Reprise stablet på beina i 1988. Det betyr at de 16 låtene fra sistnevnte har fått følge av, hold deg fast; 20 ekstra spor. Noe som får meg til å undre på om Mick og Co. fremdeles hadde nesene i kokainhaugen da de satte sammen den første samleren: Kan man virkelig glemme 20 av sine beste i en samlersammenheng? Greit, de 20 nye sporene er kanskje ikke å regne som Greatest Hits, hvilket oftest er en slags summarisk gjennomgang basert på listeplasseringer. De er dog alle trivelige gjenhør og gir samtidig en bredere gjennomgang av hva bandet foretok seg i epoken med denne besetningen. Slik sett ender den faktisk opp som et bedre kjøp enn forgjengeren.

Man kan saktens stoppe opp og undre litt over den enorme suksessen dette bandet høstet fra og med multi-millionselgeren Rumours i 1977. Denne besetningen av Fleetwood Mac har på sitt vis blitt tildelt en lavere historisk verdi enn den helbritiske blues-utgaven av bandet som ble frontet av legendariske Peter Green i årene 1967-70. Dette kombinert med superstjernestatus og millionsalg har også gjort det vanskelig å hente dem opp som et kultfenomen, og således har det falt et lite glemselens slør over kvintettens bravader. Sterkt urettferdig etter min mening.

Jeg vil be dere holde amerikanske låtskrivere som Robbie Robertson (The Band), John Fogerty (Creedence Clearwater Revival), samt Glenn Frey, Don Henley og Joe Walsh (The Eagles) i bakhodet før jeg går videre i min forklaring. Mange trodde at bandets ankerfester, McVie og Fleetwood, satte sine egne nakkeskudd da de inviterte det unge, amerikanske og ukjente singer/songwriter-paret Nicks/Buckingham til å ta over frontfigurrollene i 1974. Etter Peter Greens avgang i 1970 hadde Fleetwood Mac nemlig hatt et svare strev med å holde bluesbutikken sin i gang. Først og fremst på grunn av alle gitaristene som kom innom for å spille inn en skive, for deretter å forlate bandet på den følgende turneen. Samtidig også som et resultat av bandmedlemmenes svimlende ekskursjoner med kong Alkohol og eksessive dypdykk i den nesten patenterte og raiderfestede kokainhaugen. Bluesband eller ikke, i ettertid er det lettere å se at det antakeligvis hadde gått til helvete uansett, og at de ikke hadde noe å tape. Med Nicks og Buckingham om bord nullstilte de like godt hele bandet, forlot blues-publikummet og startet arbeidet med å definere god voksenpop, ispedd litt energisk rock.

Det mest geniale med inkluderingen av Nicks og Buckingham var at de begge var kapable til å lage gode låter som hentet trygge elementer fra folkrocken til The Band og Creedence, samtidig som de tangerte The Eagles i polerte harmonier og god studioproduksjon. Fleetwood Mac hadde imidlertid en vanvittig fordel på The Eagles i det de hadde to meget stødige kvinnelige låtskrivere og vokalister i Christine McVie og Stevie Nicks. Sammen med Buckinghams talent som frontfigur, vokalist og gitarist ga det Fleetwood Mac et frontlinjeuttrykk som i både tekst og musikk appellerte til så vel et maskulint som feminint publikum. Bifilt vil kanskje noen si. For andre bare kjønnsløst. Tendensiøst i all sin kommeriselle appell og trygghet, javel, men egentlig ikke noe mer tendenisøst enn Peter Green-dagene da Storbritannia rant over av bluesinfluerte band som The Yardbirds og John Mayall's Bluesbreakers. Med andre ord; hør og finn ut hva du mener sjæl!

Greatest Hits fikk meg i et kort øyeblikk til å glemme at denne besetningen også utgjorde et svært godt live-band. Det har de lappet litt på i denne omgangen, da de har lagt inn tre live-kutt fra gjenforeningsturneen i 1997. Sterkest er nok den seige og suggererende I'm So Afraid. Merkeligst er det imidlertid at de har slengt inn Go Insane - en låt som meg bekjent aldri har berørt den offisielle Fleetwood Mac-diskografien, men snarere låtskriveren Buckinghams solo-utgivelse fra 1984. Men flott og folksy(!) er'n, det skarrem ha.

Coverheftet er nesten forbilledlig med noen innledende og bevingede ord fra Sheryl Crow og Rolling Stone-journalisten David Wild, samt vitale data på hver låt som er inkludert. Til slutt et lite hurra på overtid: De gamle skræbbene har oppdaget digitale muligheter og sågar benyttet seg av dem. Først og fremst er CD1 belagt med data som kan gi en liten kompletterende hyggestund foran PCen. Her finner du tekstene til samtlige låter på samleren, et lite og unøyaktig utvalg av diskografien i perioden, en unødvendig dokumentar fra innspillingen av den kommende skiva med denne besetningen (minus Christine McVie) og et knippe web-linker. Pass på å følge linken til The Vaults der du vil få aksess til live- og promovideoer til The Chain, Go Your Own Way, Don't Stop, Seven Wonders og Rhiannon. The Chain og spesielt Rhiannon er svært etterlengtede klipp for min del, da de dokumenterer McVie og Fleetwood som en særdeles stødig rytmeseksjon og Buckingham som en vanvittig energisk og undervurdert gitarist. Rhiannon presenteres for øvrig i den legendariske sju-minutters live-versjonen der Nicks og Buckingham går relativt bananas i sluttminuttene på vokal respektive gitar. Fett!

comments powered by Disqus

 



Elin Timberlid
2006-02-22Vakker låt som Christine McVie har laget

Hun har laget en aldeles nydelig sang som jeg ikke husker navnet på. Vet at den har blitt omtalt som den vakreste og tristeste sang/melodi som noensinne har blitt laget. En rolig sang. Hva kan det være? Har vært på jakt etter den lenge.

Elin

Øyvind Adde
2006-02-24Re: Vakker låt som Christine McVie har laget

McVie hadde generelt dreis på melankolien, så det kan være mye å lytte gjennom. Men ut fra beskrivelsen du gir gjetter jeg på at det Songbird - en låt som fikk en saftig renessanse gjennom Eva Cassidys versjon utgitt 1998.

Aina Reinholdtsen
2006-03-22Danny Kirwan

Hvor ble det egentlig av Danny Kirwan? Hører for tida mye på de tidlige platene til Fleetwood Mac (perioden 1969-1973), og synes Kirwan hadde noen virkelig bra greier. Synd at han (og Jeremy Spencer) ble borte. De gjorde noe av det beste fra FM! (Og Green selvfølgelig, skjønt mye av de bluesgreiene er en smule for dystert etter min smak.) Men som sagt, er det mulig å svare på hvor det ble av Kirwan?

Aina

Yngve Hauge
2007-03-13Re: Danny Kirwan

Danny Kirwan forsvant ut av bandet under turneen etter albumet Bare Trees i 1972. Han nektet rett og slett å gå på scenen og ble stående å kritisere resten av bandet fra bak miksebordet.

Han ga ut to soloalbum etter dette, men ingen av disse er gitt ut på CD så vidt jeg vet, og derfor svært vanskelig å oppdrive. Jeg må si meg enig at han er en svært undervurdert gitarist og låtskriver, men han taklet rett og slett ikke å ta over som frontgitarist etter Peter Green.

Idag så bor han på gata i London, og synes livet generelt sett er svært vanskelig å forholde seg til.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo