Genre:
Rock
Spor:
Eko Eko Azarak (I - Invocation, II Ritual)
We Live
Flower of Evil a.k.a. Malfiore
Another Perfect Day?
The Sun Has Turned to Black
Saturn's Children
Referanser:
Cathedral
Black Sabbath
Orange Goblin
Saint Vitus
Spiritual Beggars
![]()
Vokt dem for trollmannen!
Den elektriske trollmannen forhaster seg ikke når han sprer sin vrede.
Del på Facebook30.08.2004
Electric Wizard er, etter en tid med medlemsskifter og annet trøbbel, tilbake med en erklæring om at de lever. Godt er det, for musikken er til tider så mørk at man undrer seg om rigor mortis har inntruffet. Dette er tjukk tjærerock av Iommi-skolen. Ikke det at de har rappa alt fra gamle Sabbath-skiver, men det ligger hele tiden noe under og murrer. We Live er 55 minutter med grovkornet gjørmerock for tøffinger. Dette er musikk som messes i lavt tempo og med dype gitarer. Det ville ikke vært noen overdrivelse å påstå at Electric Wizard høres ut som et direkte mannevondt band.
Den todelte Eko Eko Azarak snegler seg av gårde i over ti minutter. Iblant tar man seg i å sjekke om CD-spilleren fortsatt spiller av i riktig tempo. Dette kunne nemlig vært en streitere form for tung rock ved dobbelt tempo. Tittellåta er brutal dødsdoom som ville skremt vannet av enhver gospelentusiast.
Jus Osborn har ikke den sterkeste stemmen i tung rock. Bandet er heller ikke av de mest oppfinnsomme låtskriverne. Om det ikke er perler som serveres blir man lett fascinert av styggedommen gjengen produserer. Låtene ender noen ganger opp i småkaotiske og frika gitarstormer. Drøyest av de seks spora er den femten minutter lange avslutninga Saturn's Children. Her føler man seg virkelig bortkommen i den musikalske tåka, vel å merke på en god måte. Låta snegler seg framover og gjør underveis små utslag på Richters skala.
Man kan lett mene at We Live, og Electric Wizard generelt, beveger seg for lite framover. Riffinga står iblant på stedet og stamper i søla. Det hjelper kanskje å røyke tulletobakk når man hører på We Live. Er man edru blir den nemlig litt for langdrøy. Det blir rett og slett litt for mye av den samme treige riffinga og brumminga.
Groovissimo

Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp


