The Malefactor's Bloody Register

CD (2010) - Karisma / Indie

Genre:
Rock

Spor:
Crooks and Sinners
Race for the Gallows
Hangman's Hatch
The Bolted Door
This Cursed Flesh
I Hung My Heart on Harrow Square
Crowning the Cycle
Of Branded Blood

Referanser:
Arcturus
Dimmu Borgir
Pantera

Vis flere data

Progressivt og brutalt

Hva får du om du blander Dimmu Borgir og Rammstein? Jo, Bergensbandet Vulture Inustries med sitt andre og hesblesende album om forbrytelse og straff.

Av Kai Menear

18.11.2010

En vindskeiv liten orgelfanfare viser oss inn i Vulture Industries andre utgivelse, og litt av en munnfull med tittelen The Malefactor's Bloody Register. Og selv om Helge også pryder coveret på denne utgivelsen fra Vulture Industries så er dette langt fra New Jordal Swingers. Nilsen ligger tidvis langt i front med rungende og guttural barytonvokal. Resten av bandet følger tett på i denne ganske hesblesende og til tider merkelige ferden.

Men de begynner da altså med denne gjallende introen som virker som et viktoriansk blåseorgel. Låten heter Crooks & Sinners, og innleder denne temaplaten om straff og kriminalitet i svunne tider. Og det setter virkelig stemningen innledningsvis for resten av den teatralske presentasjonen som utfolder seg på albumet. Plutselig er vi i Race For The Gallows, og får finfin progmetall med vokal som det er umulig å høre om synger på bergensk, engelsk eller tysk. Etterhvert åpnes lydbildet litt og man får grep om mer artikulasjon på de rolige partiene, men så er det tilbake inn i den tighte svøpe igjen med en og annen falsett mot siste halvdel.

Det som er sikkert er at man riffes melodisk og taktfast mot galgen. Hvor man så presenteres for Hangman's Hatch. Vi småblastes rett inn i en solo med reverb som når helt tilbake til hårmetallens glansdager. Men så stagnerer det derimot helt midtveis med en helt uventet saksofonsolo. Her kunne de med fordel dratt frem lydbildet og følelsen man fikk fra introen. Men man kan ikke nekte for at de holder fast ved sin progressivitet. Og når saksofonen er sluppet forbi kan bandet fortsette i samme freshe metallgata frem til vi får et gitar-twang og hengingen tydeligvis er fullbyrdet.

De udødelige ord "you lay, you stand, like I" hvor vi får høre litt om hverdagen til en bøddel syes godt sammen musikalitet av samme kvalitet som når de leverte på resten av tredje låt. Litt mer kryptisk blir det når vi får en full dose av teatralsk symfonisk metal på The Bolted Door. Full av fantastisk prog-riffing og her også med ett mellomspill midtveis men denne gangen det søte lille orgelet fra introen og mye bedre integrert. Det fortsetter utover mot slutten med en grei balanse mellom harde og myke partier og blir mykere og mykere mot slutten til det er så åpent på siste spor at vokalen mister sin autoritet uten at det virker tilsiktet på siste spor Of Branded Blood. Og de forlater oss som de kom med en eulogy av distorta orgel.

Det er en del å pirke på for purister av alle kalibre. Men The Malefactor's Bloody Register er et album som kommer så nært intensjonene både lydmessig, teatralsk og tematisk at det er verdt en lytt eller to. Gutta fra Bergen som er dørgende lei av å bli nevnt i samme pust som Arcturus tråkker forholdsvis greit opp sin egen sti i skogen som er norsk metall og har mer å gi både på scenen og på fremtidige utgivelser.