Sideman

Kåre Joao

CD (2002) - Jester / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Avslappende og tam affære

Pent, men kjedelig fra tidligere Euroboy. Plata klarer ikke å sette varige spor hos lytteren.

Av Jonas Prangerød

Del på Facebook28.05.2002

Kåre Joao Pedersen er tilbake i rocken etter bruddet med Euroboys. Med seg har han et par gamle kolleger, Dag F. Gravem og Per Øydir (Indikation) som forlot Euroboys samtidig som ham selv. I tillegg finner man blant gjestene navn som Anders Bortne (Whopper), Chris Summers (tidligere Big Bang og Turboneger) Christophorus Rygg (Ulver og Kåres labelsjef) og Rolf Yngve Uggen (tidligere Lust-o-Rama og Astroburger, nå Gluecifer). Et norsk all-star team, med andre ord. Bortne er den som står for de største bidragene i og med at han synger på seks av sju låter.

Tidligere har Kåre spilt ulike instrumenter og stilarter i Kåre & the Cavemen, Euroboys (trommer/instrumental og frihetsrock), Kwyet Kings (bass/garagerock), Abusers (gitar/punkrock) og Cavebones (gitar/psychobilly). Soloskiva er mest en videreføring av de siste Euroboys-skivene, ispedd såkalt dronerock og psykedelia. Lyden er god og produksjonen står godt til genren.

Sideman er sikkert basert på en haug av gode ideer og inneholder musikk som er ganske unik i Norge. Likevel kjeder jeg meg som lytter altfor ofte. Ikke det at jeg har noe i mot seig psykedelisk rock, tvert imot, men denne stilen (som mange andre) krever et meget godt låtmateriale for å bli interessant.

Stilens tendens til repetisjon i låtene er tatt oppskriftsmessig i bruk, men allerede fra låt nummer to, hvor Kåre selv tar seg av vokalen, begynner jeg å bli trøtt. Dette blir rett og slett litt langdrygt, og det skjer for lite her for min smak. En annen låt som ikke makter å engasjere noe større er Love Report som mest av alt er langsom og tafatt indiepop. Sunshine Blues likner på de roligste partiene til The Soundtrack Of Our Lives, det vil si snill og delvis behagelig sommermusikk. Min favorittlåt på Sideman er Frank Furius. Her settes tempoet noe opp og måten låta drar seg framover på gjør meg rett og slett glad.

Kåre Joaos debut må få godkjent, men heller ikke så mye mer. Altfor ofte sitter jeg å venter på at noe skal skje. Noen ganger skjer det noe, men det er ikke ofte, og jeg kan se at store deler av plata egner seg aller mest som avslappingsmusikk. Utenom i slike egnede situasjoner kan jeg ikke se for meg at Sideman vil bli spilt varm i min CD-spiller de neste åra.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: