cover

Reload

Tom Jones

CD (1999) - Gut Records / V2

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Easy Listening / Poprock

Spor:
Burning Down The House
Mama Told Me Not To Come
Are You Gonna Go My Way
All Mine
Sunny Afternoon
I'm Left, You're Right, She's Gone
Sexbomb
You Need Love Like I Do
Looking Out My Window
Sometimes We Cry
Lust For Life
Little Green Bag
Ain't That A Lot Of Love
She Drives Me Crazy
Never Tear Us Apart
Baby, It's Cold Outside
Motherless Child

Referanser:
Catatonia
Barenaked Ladies
Stereophonics
Portishead
The Cardigans
Talking Heads
Robbie Williams
Lenny Kravitz
Space
James Taylor Quartet
Randy Newman
Iggy Pop
David Bowie
Zucchero
Simply Red
Natalie Imbruglia

Vis flere data

Se også:
Mr. Jones - Tom Jones (2002)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Kunsten å overleve etter førti år i musikkbransjen

Tom Jones møter noen av samtidens popmusikere over et knippe coverlåter. Tidvis pinlig, periodevis gøy.

Tom Jones har gitt ut skiver siden 1965 og fram til i dag. Trettisyv år! Det er bare å bøye seg i støvet for slik en utholdenhet og evne til comeback etter comeback. Tom Jones er en ekte crooner, en damenes jens (pikenes jens utgår vel pga. Jones' noe høye alder), en musikalsk kamelon og et merkevarenavn i seg selv.

Jones' metode for å overleve på i det nye årtusenet er å gi ut en samler med coverlåter, der han duetterer med moderne artister som selv ennå ikke har nådd pensjonsalderen. En brokete forsamling av artister og låter, men der alle låtene omgjøres til "Jones-aktige" easy listening goes poprock-schlägere. Ganske enkelt genialt om du vil selge plater til et feststemt publikum, ganske lite genialt om du vil ha rosende omtale fra en plateanmelder (i hvert fall denne plateanmelderen, må vite). "Musikalsk sett" er dette nemlig direkte pinlig i perioder, mens det i enkelte andre tilfeller er ganske bra - i hvert fall bra nok til at det forklarer hvorfor denne mannen fremdeles gir ut plater og ikke bare nyter en strawberry daquiri på en solfylt strand.

Uansett, logikken i forhold til hvem Jones har dratt med seg i studio er ikke helt til å bli klok på, men stødige navn er det. Standardformelen for å omgjøre låtmaterialet til god Tom Jones-tone er å pøse på med strykere og blåsere (og gjerne litt kor her og der) oppå enkle poprock-tolkninger. Dette stikker ganske så godt i ryggraden hvis du tar i betraktning at dette gjøres med materiale som har originalsignaturen til for eksempel Talking Heads, Iggy Pop/David Bowie og Portishead.

Det åpner så bra med en full-fart versjon av Buring Down The House der Nina Persson gjør det hele et hakk mer sexy enn forventet. Ikke fullt så psykotisk som originalen, men et morsomt gjenhør. Denne er sammen med Sexbomb, med Mousse T, noen av de hyggelige stundene (hvilken julebordstripper i dette land har ikke danset til denne låten?). Av de pinlige øyeblikkene kan nevnes en dvask versjon av Little Green Bag (der for øvrig Barenaked Ladies også gjør sitt for at låten skal bli riktig så kjip), forsøket på å lage en maskulin versjon av All Mine (Portishead), og det blasfemiske tiltaket der Lust For Life radbrekkes sammen med The Pretenders. Reload blir en stor graut der Tom Jones forsøker å tilpasse terrenget (låtene) til kartet (hans egen mal på en gromlåt), noe som resulterer i noen hederlige partylåter for de som ikke krever særlig mer enn allsangsmuligheter, men også versjoner som irriterer fra første sekund. Hva mester Van Morrison gjør oppi denne suppa aner ikke jeg, kanskje Tom Jones tilhører kategorien "artister man ikke sier nei til"??

Dette er delvis gøyal musikk, det er ikke bra/intelligent/godt laget/vakker/fin musikk. Jeg er hellig overbevist om at Tom Jones og medsammensvorne hadde det fryktelig morsomt i studio (og hele veien til banken). Fullt så morsomt hadde ikke jeg det!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo