cover

One By One

Foo Fighters

CD (2002) - RCA / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Hardrock / Grunge / Powerpop / Post-grunge

Spor:
All My Life
Low
Have it All
Times Like These
Disenchanted Lullaby
Tired of You
Halo
Lonely as You
Overdrive
Burn Away
Come Back

Referanser:
Nirvana
Queens of the Stone Age
The Posies

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Kraften er med dem

Foo Fighters fortsetter å blande rå rock med elementer fra pop og Dave Grohls fortid.

Dave Grohl har vært så heldig å få delta på to av de rockeskivene det har vært størst blest om høsten 2002. Først Songs For the Deaf med Queens of the Stone Age, og nå One By One med sitt eget band Foo Fighters. Begge grupper har rykket opp i rockens hovedserie denne høsten, både ved å selge flere plater enn tidligere og fordi de spiller for et stadig større konsertpublikum.

Foo Fighters har laget en meget fengende plate. Åpningen og singelen All My Life viser vei, og forteller hva man kan forvente av de ti resterende låtene. Nå veit ikke jeg om Songs For the Deaf eller One By One ble innspilt først, men jeg drister meg likevel til å påstå at det er et snev av Queens Of The Stone Age her. Selv om albumene egentlig er ganske så ulike, høres det ut som om Grohl iblant har latt seg inspirere av Josh Hommes stil.

På One By One fortsetter Foo Fighters med den samme formelen som Dave Grohl har drevet med siden Nirvana. En kombinasjon av tung, gitardreven rock og indie-mentalitet, smørt sammen med popens ørevennlige melodier. Stort sett gjøres det fortsatt i god stil. Her er det nok mange låter med stort MTV-potensiale. De catchy refrengene holder seg likevel trygt på riktig side av pyserock-grensa. Noen av sporene er ikke så preget av testosteron og kraft, men preges heller av en slags mandig sårhet. Powerpoperen Lonely As You er en slik, en gladere låt i samme gate er Overdrive.

Denne skiva er kanskje ikke det helt store for de hotteste eller de aller yngste rockerne. Jeg tviler på om den har noen slags Nevermind-appell til dagens 15-åringer. Det virker litt halvvoksent, men likevel tøft. Når det dras til med hese skrik er dette lyden av rått kjellerlokale eller gjørmete festivalgress. Det kjøres på med gitarer som neppe er nyskapende, men heller ikke for klisjeefylte. På Tired of You har Brian May (Queen) bidratt, uten at jeg kan se at dette har betydd noe i positiv eller negativ retning. En av platas roligste og peneste sanger har det i alle fall blitt.

Til tross for en godt laget skive som sikkert vil stå godt til manges forventninger er nok ikke dette den dynamittkubben av et album man ble forespeilet. Flere av låtene klarer ikke å heve seg over "alminnelig godt"-nivået. Men dette skal ikke legges for mye vekt på. One By One er verdt sin pris i mye større grad en mye annen aktuell rock denne høsten. Spesielt om man tenker på artister som får gleden av å spille for flere tusen hver kveld.

comments powered by Disqus

 



Fredrik
2003-11-12Foo i Spektrum, var du der?

Foo Fighters live i Oslo Spektrum 4.des 2002 var en nesten legendarisk konsert mener jeg. Var du der? Hva synes du?

k.m
2003-11-14Ingenting

Jeg var der, og den var langt fra legendarisk.
Moonfog 10 års jubileum, DET var legendarisk det.

Snoooof.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo