cover

Live at the Isle of Wight 1970

Leonard Cohen

CD (2009) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Folk / Folkpop

Spor:
Introduction
Bird On The Wire
Intro To So Long, Marianne
So Long, Marianne
Intro: "Let's Renew Ourselves Now..."
You Know Who I Am
Intro To Poems
Lady Midnight
They Locked Up A Man (poem) / A Person Who Eats Meat
One Of Us Cannot Be Wrong
The Stranger Song
Tonight Will Be Fine
Hey, That's No Way To Say Goodbye
Diamonds In The Mine
Suzanne
Sing Another Song, Boys
The Partisan

Referanser:
Bob Dylan
Neil Young
Donovan

Vis flere data

Se også:
Ten New Songs - Leonard Cohen (2001)
Songs of Love and Hate - Leonard Cohen (1971)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


The way we were

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

They locked up a man for trying to rule the world. The fools, they locked up the wrong man.

Lenge før Leonard Cohen kollapset på scenen i Valencia tidligere i år. Før han ble buddhistmunk, plateprodusent og norgesvenn, var han en av 70-tallets skarpeste folkartister.

Med en fot i poesien, og den andre i det gryende musikkmiljøet rundt Andy Warhols The Factory, hadde Cohen et godt utgangspunkt for å bli en stor musiker. Hans to første plater Songs of Leonard Cohen (1967) og Songs from a Room (1969) ble riktignok ikke kommersielle suksesser før senere, men de gav Cohen stor kredibilitet i kunsterkretsene i New York.

Det er med dette materialet i bakhånd at den 35-år gamle canadiske poeten står på scenen under Isle of Wight-festivalen i 1970. En It-happening for sin generasjon, med artister som The Who, Jimi Hendrix, Miles Davis, The Doors, Joni Mitchell, Donovan, og Jethro Tull i lineupen.

Cohens materiale er i 1970 på sitt sterkeste lyrisk. De to første platene har i seg materiale som til dags dato har evnen til å fascinere og utfordre nye lyttere. Til scenen på Isle og Wight har folksangeren også med seg en rekke låter som fra det kommende albumet Songs of Love and Hate (1971), som skal bringe Cohen sin velfortjente suksess hos massene, men også et dilemma for han omkring sin fremtidige musikalske identitet.

Med seg på scenen har han produsent Bob Johnston, en rekke koredamer og gitaren. Oppsiktsvekkende godt humør, sanger om selvmord og fortapelse og ikke minst en iver etter å vise seg frem. Cohen anno 1970 er en artist som leter etter sitt eget uttrykk, og som på sitt neste album skal ta det første steget mot pop på New Skin for the Old Ceremony (1974)

I det lyset er derfor liveutgivelsen av Isle of Wight-konserten Cohens likesinnet med Dylans Live at Newport, eller Youngs Live at Massey Hall, plater hvor artistene utfordrer sjangeren, men ikke minst seg selv. Dette steget fullbyrdet Cohen senere gjennom et samarbeid med Phil Spector på Death of a Ladies Man (1977), et album han senere han kalt forkastelig.

Det mest oppsiktsvekkende ved dette livealbumet er hvor godt opptaket er gjort, og i hvor stor grad det klarer å overføre Cohens smånervøse og upretensiøse fremførelse. Særlig fremtredene er gipsyversjonen av Famous Blue Raincoat, og den rikt instrumenterte Lady Midnight, låter hvor Cohens lyriske presisjon og vokal fremstår som det ypperste av hva folkmusikk har vært og noen gang vil bli.

Lenge før nordmannen Marianne Jensen (nå Ihlen Stang) gav ut boken om sitt forhold til Cohen på 70-tallet, før avdankete Idol-deltakere voldtok Hallelujah, så var Leonard Cohen en av verdens beste låtskrivere og liveartister. Det er påfallende i hvor stor grad han har utelatt sitt tidlige materiale på f.eks liveutgivelsen Live in London (2009), og det sier mye om hvilken transformasjon Cohen og hans publikum har gått gjennom siden han leste dikt på scenen og skrev låter om rusavhengige samfunnstapere.

Dette er året hvor du kan oppleve begge sider av det musikalske geniet Leonard Cohen live på plate, men for meg er det ingen tvil om hvilken av dem jeg foretrekker.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Money Will Ruin Everything 2

(Rune Grammofon)

Rune Grammofon feirer ti år i bransjen – og hvilken feiring!

Flere:

Foster The People - Torches
Mclusky - The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire