Genre:
Pop
Stiler:
Rock
Spor:
F.E.A.R
Stardust
The Gravy Train
Bubbles
Northern Lights
Whispers
El Mundo Pequeño
Forever and a Day
Shadow of a Saint
En doppop'er kikker seg over skulderen.
Pent kalkulert og produsert. Trist sorti eller velvalgt retrouttrykk?
Del på Facebook14.11.2001
Ian Brown har med Music of the Spheres levert sitt tredje soloalbum siden storhetstiden med Stone Roses, en periode preget av nærmest ubegrenset dopforbruk og tilsvarende propaganda for disse stoffenes fortreffelighet. Sammen med Shaun Ryder og Happy Mondays var han i sin tid med på å definere det mye omtalte Manchester-soundet som har fått ringvirkninger inn i store deler av populærmusikken.
Brown fremstår på Music of the Spheres som en moden mann med håp for fremtiden. Tekstfraser som What can I do for you that has everything / I can only love you / And for who has nothing / I can only love you / I can only love you, underbygger bildet av en mann som er bunn ærlig inntil det naive, og har et stort behov for å kunne meddele den rene sannhet om ekte kjærlighet og oppfordrer til mellommenneskelig kontakt og fellesskap.
Music of the Spheres er en popplate med mange hyggelige, runde, tidvis gode og retroaktige låter, men som helhet blir det slapt og litt kjønnsløst. Her lånes det fra studio-funk, åttitallspop, søtladen soul, mild elektronika og ikke minst Manchesters egen britpop. Det hele starter mørkt og suggererende med F.E.A.R., noe som i en viss grad videreføres i spor nummer to, Stardust. Vi er små brikker i det store spillet og må derfor gjøre vårt beste for oss selv og våre medmennesker, og Brown har lagt seg på en mer filosofisk linje hva tekstinnholdet angår. Han forteller videre åpent om sine erfaringer og opplevelser som stjerne og suksessfull på platens kanskje sterkeste spor, Gravy Train.
Lydbildet bærer i stor grad preget av en utrolig gjennomført produksjon. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Gjelder det strykerarrangementene som ligger som søte små lydtepper i bakgrunnen, eller gitarlyder så kalkulert at de til tider kan miste sin egen sjel, er det hele tiden gjennomtenkt og produsert til fingerspissene. Dave McCracken har i så måte gjort en suveren jobb.
Dette er også mitt hovedankepunkt mot albumet. Brown som genuin artist drukner i hele produksjonen, særlig når man kikker litt nærmere på låtskriverlisten og arrangementene. Mannen har stødig hjelp fra sine studiomusikanter, selv om de her kanskje burde vært forfremmet til bandmedlemmer eller endog utgivere...
Music of the Spheres er allikevel stemningsfull, og ja, til tider direkte sfærisk. Ekkoene er lagt inn på akkurat de riktige stedene på vokal og instrumenter, delayfunksjonen benyttes for å få til et flytende lydbilde på gitaren, de små innslagene av elektronikk er med på å underbygge en fornemmelse av vektløshet. Strykerarrangementene er med på å fremme en drømmende følelse og i et øyeblikk lurer jeg på om jeg har sovnet.
Som vokalist er Brown en relativt tradisjonell mann, de helt store overraskelsene uteblir, men samtidig har han noe av dette avslappede og rolige over sin stemmebruk som har en tendens til å snike seg inn i det ene øret for så å lulle deg inn i en søvnlignende tilstand. Og så, med ett, er det hele borte like fort som det kom.
Allikevel er platen i sin helhet er så sterkt preget av en kjedsommelig gjenkjennelse at den rett og slett ikke når opp. For velprodusert og kalkulert jevn, og en plate jeg gjerne skulle ha sett et mer rufsete lydbilde på.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Hvis jeg forstår anmelderen rigtigt, er noget af det eneste han kan udsætte på Ian Browns Music Of The Spheres at den er velproduceret. Kan det passe eller har jeg misforstået noget?
Jeg selv må erklære mig dybt uenig i den påstand at pladen kun fortjener 3 pile, eller hvad det nu er i anmelder med.
Jeg mener selv at Brown er en stor sangskriver, og at han på sine plader giver stærkt udtryk for hans holdninger. Og jeg kan ikke helt beslutte mig for om anmelderen har over- eller underfortolket teksterne.
Måske har anmelderen sammenlignet Music Of The Spheres med Ian Browns tidligere arbejde i Stone Roses, hvor lyden da bestemt var mindre studiepræget. Men hvis man hører Browns plader fra opløsningen af 'Roses til 'Spheres (Unfinished Monkey Buisness, Golden Greats, Music Of The Spheres)mener jeg at man kan høre på udviklingen at 'Spheres ender der hvor den gør.
Derfor har jeg svært ved at forstå anmelderens undren over produktionen på Music Of The Spheres.