cover

...and Take You to a Place Where Jars Are Kept

Thulsa Doom

CD (2003) - Big Dipper / Sonet / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Stoner

Spor:
Why Do You Keep On (Watching The Porno) After You Came
Kick Me
Hold the Parade
Shot By Both Sides
Got to Have Mine
Generation 71
Learn From TV
How Hard Can It Be
Machine of Oslo
Papa Doom Preach (Where Jars Are Kept)

Referanser:
Brut Boogaloo
Rumboid

Vis flere data

Se også:
City of People/Sleep with Celebrity - Thulsa Doom (2002)
Keyboard, Oh Lord! Why Don't We? - Thulsa Doom (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Jækla bra

Finn fram merkelapp-pistolene, folkens: Det er sjangerkrig.

Konstablene i det norske musikkpolitiet overgår hverandre nok en gang i å lovprise nye og spennende sjangere. Særlig ordkonstruksjonene StonerRock og ElectroClash (store forbokstaver lagt til av meg) har fått trendbevisste musikknisser over det ganske land til å skli ut av både stolen og sitt gode skinn i det siste. Finn fram merkelapp-pistolene, folkens: Det er sjangerkrig. Og det gis ikke ultimatum. Hah.

Electroclashen skal jeg med glede ta for meg en annen gang. Akkurat nå er det StonerRock som teller. For jaggu meg er det ikke det Thulsa Doom leverer på "The seats are soft, but the helmet is way to tight". Den forrige plata deres, altså. På "...And then take you to a place where jars are kept" er det mye, mye mer. For det meste mer av det samme. Sabbath i Seattle, med andre ord. Men også mer i retning av noe jeg identifiserer som deathpunk-greier. Eller Turboneger om du vil. Og de er jo så poppis for tida.

Åpningssporet har i det minste elementer som de nyerklærte foregangsmennene i norsk rock'n'roll gjerne kunne ha gjort til sine. For Thulsa Doom skaper fortsatt finurlige fuzzriff og har en stadig tilstedeværende vokalist. Selv om han ikke er like distinkt tilstedeværende som Hank von Helvete (pokker, der dukket turbo-referansen opp på nytt, gitt), er han med på å understreke hva Thulsa Doom faktisk er. Et jækla bra rockeband.

Et jækla tøysete band også. Bandmedlemmene skjuler seg bak navn som Papa Doom, El Doom, Angelov Doom og Doom Perignon. Noe som for øvrig, sammen med tittelen på åpningssporet, balanser på den alltid like hårfine eggen mellom hårete blodharry og relativt sofistikert og moro. For min del har ikke pendelen stoppet enda.

Plata fortsetter med et kandidatur til årets rockelåt i til dels småpoppete "Kick me" , og tøffer videre med en rekke perler av varierende slipningsgrad, før den genmanipulerte Madonna-tittelen "Papa Doom preach" avslutter ballet gjennom ni og et halvt umerkelig korte minutter. Dessuten må jeg nesten nevne "Generation 71", der det blir noe uklart hvorvidt Papa Doom hyller eller raljerer med de som vokste opp med Black Sabbath og Deep Purple og fremdeles synes at skinnjakke er tøft.

Det er uansett noe med "..And then take you to where jars are kept" som får meg til å tro at jeg egentlig er 18 år, har verdens feteste bil, et kjøleskap fullt av øl og en kasse pornofilmer under sofaen. Men jeg har hverken bil, førerkort eller øl i kjøleskapet, og under sofaen min er det bare en kasse hybelkaniner.

Men jeg har en norsk plate med en våt drøm av en tittel. Ordtellingskåte plateanmeldere med obligatorisk ordtelling på PCen kan gni seg i både hendene og andre steder. Sjangerkåte kan gjøre likeså. Og vi andre? Vi vanlige? Vi har fått den beste norske rockeplata i 2003. Til nå. Om vi er kåte eller ikke.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Paganus - Skogsrock

(Earthwood)

Paganus' kraftige, men klare øko-folk-rock brygg oppmuntrer villmennesker til ringdans i solsirkler over hele Skandinavia.

Flere:

Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours
In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat