Peace Love Death Metal

Eagles of Death Metal

CD (2004) - Southern / AntAcidAudio / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Kaotisk, ganske naivt, veldig flott.

De involverte har kost fletta av seg under innspillingen, og det høres fryktelig godt.

Av Marius Asp

10.06.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

Mer Eagles enn death metal, har du kunnet lese om denne krabaten enkelte steder.

Joda, sant nok og takk og pris for det. Det er likevel liten grunn til å forvente toner som på noe vis minner om Glenn Frey og Don Henleys countrybaserte softrock fra noen av de mange prosjektene Josh Homme legger de begavede stonerlabbene sine bortpå.

Der Homme tidligere har markert seg som en sylskarp låtskriver, en forrykende gitarist og briljant vokalist - ikke minst i mesterlige Queens of the Stone Age - utspiller han imidlertid denne gangen sin rolle bak slagverket, underlig nok. Litt som å sette Stevie Wonder til kun å bidra med munnspill på ei plate, eller dra Paul McCartney inn i studio for å knaske gulrøtter, er det ikke? Faktum er like fullt at han hamrer løs med signatur, som en tightere og mer kontrollert Meg White, kanskje.

The White Stripes er i det hele tatt ikke helt bak mål som referanse for låtene bandsjef, gitarist og vokalist Jesse Hughes (en barndomsvenn av Josh Homme og Nick Oliveri) har snekret sammen til "Peace love death metal". Garasjerock er den dominerende sjangeren her, sleazy, primitiv og bluesbasert, med skranglegitaren og den litt tynne (og derfor underlig tøffe) stemmen til Hughes flaksende rundt i øvingslokalet. Studiolyder og kommentarer som ikke er blitt redigert bort, innleder og avslutter mange av låtene, og illustrerer godt en av de viktigste kvalitetene ved skiva: Sjarm.

De involverte har kost fletta av seg under innspillingen, og det høres fryktelig godt. Kaotisk, ganske naivt, veldig flott.

Høydepunkter teller "Already died", der moderskipet QOTSA har flydd tilbake til 1969 og røykt jazztobakk hele natta, "I only want you", som får meg til å tenke på en Jon Spencer som endelig har trukket hodet ut av sin egen rompe og hysteriske "Speaking in tongues", hes rockabilly som gjør nattoget hjem overkommelig. På "So easy", ikke helt ulik Guns n' Roses-låten med (nesten) samme navn, breker Hughes avslutningsvis:

"I'm so lucky to be playing with this drummer right now!"

Amen. Men du er ikke så verst du heller, Jesse.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

Groovissimo

The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky

groove har bedt to av våre jazzskribenter se nærmere på The Cores andre album. Audun Reithaug Rasmussens analyse følger her.

Flere: