cover

Today I Cannot Hear Music

Wunderkammer

CD (2002) - HoneyMilk

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Klezmer / Vaudeville / Balkan

Spor:
Sheepster & Wolff
Dream Within a Dream
Embitterd kiss
The words You Sent
The Beat of Love
"Ill Solo Coglione"
In a Blue Bed
The Sun Was Setting Behind...
Do Not Go Gentle Into That Good Night
The Overall Shadow
Smertens Sang
Das Vodkas
When I'm sleepin'

Referanser:
Cloroform
Kaizers Orchestra
Elvis Costello
Tom Waits

Vis flere data

Se også:
B-sides - Wunderkammer (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Tro hva Jan Ove Ottesen tenker?

'Today I cannot hear music' er smartere enn den kan virke.

Jo da, Kaizers Orchestra og Wunderkammer har mye til felles.

Jeg kan nesten se dem for meg, for noen år siden, på Cementen i Stavanger, over et slag backgammon. Ja, omtrent som i "Mongoland", bare at nå er det Jan Ove Ottesen, låtskriver i Kaizers Orchestra, og Pål Jackman, hjernen i Wunderkammer, som sitter på hver sin side av bordet. Haugesunderen ser ut til å vinne, til tross for at Ottesen får hjelp av kameraten Geir Zahl. I bakgrunnen spilles en plate av Tom Waits, kanskje "Frank's wild years" eller "Swordfishtrombones". Plutselig får begge et syn som ikke har noe med verken backgammon, Christopher Walken eller julenissen å gjøre.

Jan Ove Ottesen tar med seg oljetønnene, pumpeorgelet og den gamle, slitte felgen. Pål Jackman plukker opp fiolinen, trekkspillet og tubaen. Begge gjør seg klar for russisk rullett. Begge henger seg på den europeiske varianten av Tom Waits, han som lar musikken puste og pese som fjorten sigøynere på flukt gjennom sentral-Europa.

Wunderkammer er først ute. Det selvtitulerte debutalbumet slippes i 1999, to år før "Ompa til du dør", og får kjempekritikk i de fleste av landets aviser, helt fortjent. Likevel er det bandet fra Bryne som når gjennom til det store publikummet.

Historien vil ganske sikkert gjenta seg. Men Jan Ove Ottesen skal få store problemer med å toppe dette.

Jeg skal ikke si noe vondt om Kaizers Orchestra. Men jeg er overbevist om at Pål Jackman har større rekkevidde og mer å spille på. Wunderkammer har flere rare rom og spennende åpninger.

"Today I cannot hear music" minner om den irske sigøyneren som Brad Pitt spiller i "Snatch", den glimrende oppfølgeren til "Lock, stock & two smoking barrels".

"Today I cannot hear music" er en plate ikke alle vil forstå. Den slår og vifter med armene. Den krangler og skriker. Dette er ikke fredelig sigøynermusikk. Dette er sanger som stjeler og slåss og bråker noe forferdelig. Det er ei plate som forbanner seg på at den ikke skal bli grisemat.

Wunderkammer gnikker og gnager som besatt. og kan slå folk ut med ett eneste slag.

"Today I cannot hear music" er smartere enn den kan virke. Arrangementene er intrikate, fascinerende, dramatiske, preget av en imponerende mengde ideer og innfall.

Pål Jackman fikk mye skryt for "Detektor", debuten som filmregissør. Men mye tyder på at haugesunderen er enda bedre som plateartist. "Today I cannot hear music" byr på mye action og spenning, men også komikk, skrekk og små tragedier. Mange musikere spiller større og mindre roller, men det er ingen tvil om hvem som er regissør og manusforfatter.

Wunderkammer beveger seg som vanlig inn i litteraturens verden. På debuten brukte Pål Jackman dikt av Edgar Allan Poe og Johann Wolfgang Goethe. Denne gang tar han blant annet for seg Dylan Thomas. Engelsken hans kan minne om Harald Eia på sitt mest hysteriske i "Åpen post". Men stort sett klarer jeg å ta Pål Jackman på alvor. Da høres han ut som landets tøffeste, modigste, mest intense rockvokalist.

Av og til får han meg til å tenke på Elvis Costello. Andre ganger høres han ut som en mannlig utgave av Björk, backet av Tom Waits. Pål Jackman lar følelsene lede vei. Han er ikke redd for å blottstille seg og gi alt. Stemmen kan når som helst revne i en stor, skjelvende flenge.

Og den som ikke spiller lufttrommer til "The overall shadow" og det siste minuttet av "Do not go gently into that good night", har sannsynligvis ikke armer.

Akkurat nå føler jeg at Wunderkammer har laget en bedre, mer moden og helhetlig plate enn debuten. "Today I cannot hear music" ligner til forveksling årets beste norske album.

Tro hva Jan Ove Ottesen tenker?

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo