cover

Pretty Ugly

Knut Reiersrud

CD (2004) - Kirkelig Kulturverksted / Kirkelig Kulturverksted

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Blues / Chicago-blues

Spor:
Is My Living in Vain
That's Allright
Too Many Cooks
Rubber & Glue
Tiramgoor
Strawberry Letter
Worried Life Blues
Don't Start Me Talking
You Give Me the Blues
You Can't Judge a Book By the Cover
Sailing For the Moon
Holy Joe's

Referanser:
Jimmy Rogers
Sonny Boy Williamson
Willie Dixon
Bo Diddley

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Reiersrud endelig i blueshjørnet

Dette er sannsynligvis det nærmeste vi vil få en bluesplate av Knut Reiersrud.

I blueskretser er det mange som har ventet på en rein bluesskive fra Knut Reiersrud, mannen som egentlig alltid har vært en bluesmann, men som i mange år har drevet med alt mulig annet. Det er ofte et tilsnitt av blues i platene hans, men for de av oss som har sett hva han kan prestere live, har det vært all grunn til å håpe på en utgivelse hvor han holdt seg hvert fall delvis innenfor bluessjangeren. En slik plate foreligger nå i Pretty Ugly.

Når det er sagt, så er ikke dette en 100 prosent bluesplate, slik enkelte har hevdet. Det trur jeg heller ikke kommer til å komme fra Reiersruds hånd. Til det er han altfor eventyrlysten og leken. Den lekenheten kommer godt til uttrykk her også, for han gjør definitivt blues på sin egen måte, enten det med egne eller andres låter. For det første spiller han alle instrumenter selv, noe som må sies å være svært uvanlig på bluesplater, der magien ofte oppstår i samspillet mellom instrumentene og musikerne. At han lykkes relativt godt med det er et vitnesbyrd om Reiersruds kompetanse på instrumenter som trommer, bass, munnspill og piano, i tillegg til vokal og gitar. Likevel låter det litt stivt fra tid til annen.

For det andre er det flere låter her som er temmelig langt fra det mange forbinder med tradisjonell blues. Det begynner med en egenkomponert sak kalt Is My Living In Vain som kunne passet på Vidar Busks siste plater. Det vil si sløye sommerrytmer hvor det spes på med stemningsfylte bluesløp på gitaren. En fin radio-låt. Så kommer bevis på at dette skal dreie seg om blues også. Jimmy Rogers' That's Allright spilles som den Chicago-bluesen den er, med tungt munnspill og en gitarsolo med umiskjennelig Buddy Guy-sug. Så følger Willie Dixons Too Many Cooks, kanskje mest kjent i Robert Crays tapning. Reiersrud gjør den på sin helt egne, moderniserte måte med orgel-groove, minimalistisk komp og sumpe-aktig gitarspill.

Platas største positive overraskelse for mitt vedkommende er likevel en egenkomponert, vilter juke-joint blues kalt Rubber & Glue der det hamres løs på trommer, og en mesterlig munnspillsolo hever låta til en høyde der Fat Possum-crewet ville nikket anerkjennende.

Tiramgoor er en deilig instrumental med florlett og smakfull bluesgitar, mens Strawberry Letter er en coverlåt som framføres på det jevne. Klassikeren Worried Life Blues er dyp pianoblues hvor Reiersrud viser at han absolutt ikke har noe å skamme seg over bak pianoet, før han fyrer av en gitarsolo med kirurgisk presisjon. Nesten irriterende hvor god han er på alle instrumenter! Så fortsetter det i Chicago med Sonny Boy Williamsons Don't Start Me Talking med mer stilriktig munnspill, denne gang i det høye registeret. Lightnin' Slims You Give Me the Blues spilles med dyster dommedags-feeling, mens You Can't Judge a Book by the Cover gjøres om fra en rocker til en mer eksperimentell sak med tung gitar og hypnotiske rytmer. Dette lykkes ikke noe særlig, synes jeg.

De to siste låtene er originaler hvor Reiersrud er tilbake i territoriet der Busk har oppholdt seg de siste årene. Ikke dårlig, men litt vanskeligere å få tak i. Ikke minst har han litt for tynn stemme til å få slike låter til å fungere virkelig godt. Korhjelp på Holy Joe's hjelper noe. Ellers synger Reiersrud dugende på bluesmaterialet.

Pretty Ugly er en gledelig overraskelse av en plate, selv om det på langt nær er en ren bluesplate. Det er imidlertid en blå plate som vil finne et stort publikum, vil jeg tro. Faren er vel at bluespublikummet synes det blir for tynt og at resten synes det blir for mye blues. Ikke veit jeg. Jeg liker hvert fall plata godt og regner med å spille den en god del resten av sommeren.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - The Stage Names

(Jagjaguwar)

Okkervil følgjer som vanlig sitt dynamiske løp mellom frådande stryk og varlege kulpar, men med litt meir popsnert i understraumen denne gongen.

Flere:

The Dining Rooms - Numero Deux
Little Axe - Hard Grind