cover

SandForest

SandForest

CD-EP (2002)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock

Spor:
Stay
Ties That Bind
Do You Believe
I Miss You

Referanser:
Brent

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Nesten Stjørdals-Blink

P4 spors EP fra Stjørdals-kvintett som henger litt igjen i 80-tallet.

Melodiøs poprock er kanskje ikke det vi først forbinder med Stjørdal'n, men det er nemlig det SandForest driver med. Denne kvintetten har eksistert siden 2001, og har nå funnet tiden moden for å dra til hovedstaden for å spille inn sin første EP. Heldigvis finnes det band som klarer å vente med det etterlengtede debutalbumet, og for SandForests del har de begrenset seg til fire låter. Det har blitt en akkurat passe dose.

Dette er uhip flinkispop av beste/verste sort. Ingen tvil om at de har tilbragt mange timer med finpuss på disse låtene, for ikke å snakke om alle årene foran anlegget med artister som a-ha, Fleetwood Mac, Toad the Wet Sprocket og Johnny Logan. Debutplaten er trygt innenfor det P4 tillater seg å spille, så vi snakker ikke musikk av den mest eksperimentelle sorten. Ikke at alle på død og liv skal revolusjonere rocken hver gang, men det er nå hyggelig å ha et slags særpreg, da. Det er det ikke så lett å finne på denne EPen, selv om den mest av alt er solid forankret i 80-tallet, men et stødig og solid håndverk er det likevel blitt.

De to første låtene er klart best. Stay er en jovial og trivelig sak med "Morten Harketsk" refreng. Den beveger seg fra det lette, akustiske og til et røffere øs av gitarer med riktig så fine melodilinjer. Ties That Bind er platens mest umiddelbare, men nærmer seg stygt noe vi ellers forbinder med navn som Jahn Teigen og Jostein Pedersen, og et trasig mellomparti som skapt for lightere og allsang på Momarkedet. Do You Believe veksler også mellom GP-vers og et mer pompøst refreng, mens I Miss You er et forsøk på å lage inderlig powerpop, med noen gitarsoloer og et refreng som mest av alt minner om 80-tallets svette balladekonger Scorpions.

Mye hviler på vokalist Roar Nygårds stemme, og både han og bandet ville nok vært tjent med å etterstrebe et mindre anonymt vokalbilde. Ellers må det sies at både tekster og produksjon holder høy klasse (på tross av tidvis plastikk-trommelyd), så dette er ikke et produkt SandForest har grunn til å skjemmes over, og med tanke på at dette er en debut så kan fremtiden se lys ut for trønderne.

Så var det dette med særpreget da. Bandet befinner seg i selskap med et par millioner andre, og hvis de vil komme lengre enn å underholde husmødre på samfunnshus i Trøndelag og herje på Norsktoppen så må de nok hoste frem en skikkelig hitlåt. Det tror jeg de har potensiale til å klare.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells

(Glitterhouse)

The Bambi Molesters har klart det kunststykket å låte så mye mer ekte og originalt enn opphavet sitt.

Flere:

Green Day - American Idiot
Richard Swift - Dressed Up for the Letdown