Vanguards Special: The Vanguards 1963-2003

The Vanguards

2 x CD (2003) - Tylden & co

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Den definitive Vanguards-samlingen

Vanguard Special er den definitive samlingen med en av de tidligste norske rocke-gruppene overhodet!

Av Dag Erik Asbjørnsen

27.01.2004

I boksamlingen Norsk Rocks Historie skal vi nå ta fram Første Mosebok og bla utover helt fra begynnelsen. I løpet av få sider kommer vi over navnet The Vanguards fra Stabekk. Skapelsen skjer i 1961 før det i det hele tatt er utgitt noe norsk rockealbum. Ja, du leste riktig - verken Per 'Rocke-Pelle' Hartvig, Per 'Elvis' Granberg & His Rockin' Sinners, Jan Rohde & His Cool Cats, Smiling Tommy eller Roald Stensby fikk utgitt annet enn singler og en EP bare hvis de hadde vært ekstra snille til jul. Stensby forsøkte å få NRK til å spille ei låt på radio, men ble avvist fordi han sang like surt som Elvis Presley! Andre forhistoriske rockere som Little Sofus & His Tramps og Frankie Boy kom ikke i nærheten av et platestudio en gang. Rock var i 1961 et relativt nytt fenomen som underholdningsbransjen trodde og håpet skulle være kortlivet og som de ellers assosierte med usmakelig negermusikk og obskøne hoftevrikk.

Det skulle gå ikke mindre enn fem år til før Norges "første Long Player for populærmusikk" (som noen kunne ha kalt det den gangen) kom i salg tidlig i 1966. Men i 1961 kom i hvert fall filmen The Young Ones med Cliff Richard & The Shadows hit til landet. Norske grupper hadde til da gjerne sittet på stoler og skakket på hodet mens de spilte, men gjennom filmen lærte noen unge musikere første leksjon i bevegelige scene-show (gisp!) og elektriske Fender-gitarer (gulp!). Før året var omme hadde Norge fått en liten bølge av Shadowsband, inkludert The Vikings, The Quivers, The Beatnicks (ja, jeg vet de skrev det Beatniks i starten!) og The Vanguards. Sistnevnte gruppe tok navnet "etter en påhengsmotor eller noe sånn" (J. Sareussen) og dratt i gang på Stabekk skole av tenåringene Terje Rypdal, Martin Gulliksen (kjapt avløst av Johnny Sareussen), Knut Mikalsen og Hans Helander.

Etter en håndfull dårlig betalte spillejobber fikk The Vanguards sin første tur inn i et platestudio ved starten av 1963 som backingmusikere på en Nor-Disc audition for ei dame som het Conny. Hun fikk ikke kontrakt, men Totto Johannesen mente at plateselskapet trengte et "Shadows-band" og dermed var The Vanguards snart i gang med sin debut-singel Eg Ser Deg Utfor Gluggjen (utgitt mars 1963). Det var en nordisk tradisjon på denne tida å lage Shadows-klingende versjoner av folkeviser. I forveien hadde Beatnicks gjort det bra med Flickorna I Småland og Quivers likeså med Piken I Dalen. På sin første A-side viser The Vanguards slektskap med Link Wray, The Ventures og The Virtues, foruten The Shadows da, selvfølgelig! Rypdal spiller ekko-belagt solo-gitar i høyt tempo i 2 minutter og 22 sekunder og viser allerede her at han holder høyt nivå. B-siden Charmaine kryper imidlertid under lista med dansebandstempo og bortglemt romantikk. Neste singel Vanguard Special står igjen som den største klassikeren fra The Vanguards første periode.

Vanguard Special har også blitt navnet på en dobbelt-cd med hele 59 spor, innspilt mellom 1963 og 1990. Over halvparten er for første gang gjort tilgjengelig på CD, i tillegg vil nok mange rockearkeologer sette stor pris på 12 tidligere upubliserte spor. De eldste av disse dateres så tidlig som 1963 og inkluderer sensasjonelle funn som en "Shadows-versjon" av I Dovregubbens Hall. Hadde den kommet ut på singel ville Vanguards stått i adskillig flere rockhistorie-bøker!

Som kjent slår ei viss Liverpool-gruppe voldsomt gjennom i Norge i 1963/64 og selv The Vanguards må prøve seg med sang etterhvert. Twist Little Sister og Roll Over Beethoven er tidlige eksempler på dette, sistnevnte nøye planket etter versjonen på With The Beatles. Knut Mikaelsen slutter så i 1964 og det drar med seg flere innviklinger og forviklinger for bandet. Rytmegitaristen ble erstattet av orgelspilleren Dag Larsen (ex-Beatnicks) og Leif Hemmingsen kommer inn på trommer. Singelen Dream Lover/Hi-Heel Sneakers (1964) viser ei gruppe som sliter med identiteten (mer r&b eller mer pop?) og sangpartiene. Kontrakten med Nor-Disc blir ikke fornyet.

The Vanguards fortsetter inn i sin andre periode med Bjørn Nordvang engasjert som vokalist i 1965 for å fronte bandet. Positivt nok får gruppa ny platekontrakt med Arne Bendiksens Triola-etikett. Det negative var at han vil at de skal synge på norsk i rein Norsktoppen-stil! Resultatet dugde best som trøstepop for alkoholskadde sjømenn og ørefyll for hørselshemmede bussjåfører. Mot Ukjent Sted og Lykkeveien hadde ikke noe å gjøre med den gamle Vanguards-stilen, men solgte i titusenvis eksemplarer til "Ti i skuddet"-lyttere som sikkert aldri hadde hørt om gruppa før. Gruppas første album Hjemme Igjen (1966) inneholdt også vederstyggerlige katastrofer som Du Har Gjort Meg Glad, hvor deler av Arne Bendiksens tekst er nødt til å gjengis her i sin fulle glans:

"Du har gjort meg glad, la-la-la-la, si meg kjære, vil du være den som jeg skal ha-ha-ha-ha, du har gjort meg vill, dill-dall-dull-dall-dill, vil du ha meg, får du ta meg, jeg skal være snill".

Like vakkert fullt av møkk som et neshorns anus, slik jeg forstår det! Heldigvis er bare fem spor tatt med fra denne begredelige perioden! Bendiksen påførte altså gruppas kredibilitet et banesår ingen kunne glemme så lett, men Rypdals fraksjon av Vanguards krevde uansett at de skulle gå over til engelske tekster igjen og en mer r&b-influert stil. Sonet gav gruppa en singels sjangs og resulatet var I Cry/On My Mind (1966), som forsetter der den siste Nor-Disc singelen slapp. A-sida er søt 60-talls pop fortsatt i stand til å frambringe ektefølt nostalgi, mens b-sida (en versjon av ei mindre kjent Chuck Berry-låt) er en glemt norsk r&b-klassiker mer relatert til The Kinks og The Animals.

Denne vekslingen mellom søtladen, moderat oppfinnsom 60-talls pop og cool "old school" r&b (for eksempel kontrasten mellom cover-versjonene av Hey Girl og One Track Mind) finnes overalt på Phnooole (innspilt seint i 1966 og utgitt tidlig i 1967), gruppas andre LP-utgivelse. Ikke stort andre enn Pussycats og Firebeats av norske band hadde utgitt LP-plater på dette tidspunktet, selv om et par viktige debutanter kom senere dette epokegjørende året. Rypdal gjør seg også bemerket med tidlige, lovende komposisjoner som I Must Try and Live Alone og Baby No selv om Freddy Lindquists sologitar-partier trår veldig nær I Feel Fine, Help og Day Tripper. Graduation Day høres ut som Dizzie Tunes, men resten av Phnooole (alle de 12 sporene er inkludert på denne samlingen) er omtrent på linje med de to første Pussycats-platene både musikalsk og historisk sett.

På Phnooole hadde altså Freddy Lindquist (ex-Beatnicks) kommet inn som solo-gitarist og skjøvet Terje Rypdal over på rytmegitar og orgel (Gud veit hvorfor han gikk med på det!). Rypdal var en av svært få som allerede i 1967 skjønte betydningen av det for eksempel Jimi Hendrix Experience, Cream og Traffic gjorde i England. Sammen med Christian Reim, Hans Marius Stormoen og Tom Karlsen danner han The Dream og gir ut Get Dreamy - en av de beste 60-talls platene fra hele Norden - før jul samme år.

Lindquist slutter igjen for å starte New Beatnicks og blir erstattet av Svein Finjarn. The Vanguards fortsetter, men har mistet sine viktigste drivkrefter. De kommer med en versjon av Beach Boys-låta Boogalooe i 1968, men den gjør verken publikum, plateselskapet eller musikerne selv særlig begeistret. I en så oppfinnsom tid var det dødfødt å satse på cover-materiale. Den flotte b-sida, I Think I Disappear, skrevet av Finjarn og Sareussen, kunne ha gjort trikset, dette er drømmende pop-psykedelia ikke langt etter Procol Harum og The Honeybus. Den sterkt Flowerpot Men-inspirerte A Worn Out Teddybear ble ikke utgitt før i 1980, selv om jeg kan huske få norske pop-sanger fra 1969 som overgår denne.

Til syvende og sist klarte ikke The Vanguards å finne et nytt publikum til musikken sin. Viljen til forandring var der, men folk hadde vanskelig for å forbinde Vanguards med post-1967 rock og gruppa fikk ikke sjansen til å spille inn en ny langspiller. Etter et par stille år turnerte New Vanguards Norge mellom 1971 og 1973 med besetningen Finjarn, Sareussen, Nordvang pluss Leif Jensen (trommer), Håkon Graf (keyboards) og Arve Brodal (keyboards).

Neste gang The Vanguards spilte for folk igjen var i 1980. To år senere spilte gruppa et forrykende sett på Jordal i regi av Bokklubben Nye Bøkers historiske mønstring av stort sett alt som kunne krype og gå av norsk rock fra år null til 1982. Utdrag fra konsertene ble sendt på NRK og showet til Vanguards (nå med både Rypdal, Lindquist og Finjarn) var et av høydepunktene der gutta viste usedvanlig stor spilleglede (hør på Jack the Ripper og I Can Hear the Grass Grow). Det er bare det at man føler seg så snytt over at live-opptak fra storhetstiden 60-tallet ikke eksisterer!

Som følge av at alle likte å krype ned i mimrerøttene sine iblant, kom The Vanguards sammen igjen rett som det var, og utga to plater for henholdsvis Polydor og Desperado. Her vender gruppa tilbake til "Shadows-stilen" og det er at tydelig gutta hadde ventet på en riktig anledning for å gjøre Telstar, The Breeze and I og Ghost Train på nytt igjen (de fylte også på med noe nytt original-materiale). Rock-historisk sett er ikke de 12 sporene hentet herfra viktige, men forsterkerne hadde i hvert fall blitt kraftigere enn de var 25 år før!

Vanguard Special er dermed den definitive Vanguards-samlingen. Lydkvaliteten varierer noe, da enkelte spor måtte dubbes fra gammel vinyl og andre (noen få) er spilt inn på amatørutstyr fra Cuba-krisens dager. Er du interessert i norsk rocks tidlige historie kommer du ikke utenom The Vanguards, og her er det meste samlet på to disker med bilder, stamtre, liner notes og alt som hører til! Morsomt at All I Want (en flexi-disc som var med i ukebladet Hjemmet i 1966), der Vanguards backer Kirsti Sparboe og Odd Grythe gjør en tidstypisk introduksjon (som høres komisk ut i våre dager) er inkludert som det skjulte 60. spor, Thor-Rune!

Vanskelig å sette karakteren på denne, når det gjelder musikkhistorisk verdi må det bli 7/7, men jeg har bare forsøkt å måle det musikalske utbyttet en noenlunde interessert lytter kan ha av dette!

Groovissimo

Mats Eilertsen - Flux

Eilertsens andre album med versjoner av europeiske folk-, jazz- og kunstmusikktradisjoner.

Flere: