cover

Reform School Girl

Nick Curran & The Lowlifes

CD (2010) - Delta Groove Productions / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Bluesrock / Punk

Spor:
Tough Lover
Reel Rock Party
Reform School Girl
Kill My Baby
Psycho
Sheena's Back
Baby You Crazy
Ain't No Good
The Lowlife
Dream Girl
Flyin' Blind
Lusty L'il Lucy
Filthy
Rocker

Referanser:
The Ronettes
Little Richard
Ramones
The Blasters
Screamin' Jay Hawkins
Smiley Lewis

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Å jada, han er tilbake!

Hjertet gjorde et hopp da jeg hørte at Delta Groove hadde signet Nick Curran, og det viser seg at det var med god grunn.

Fos oss trad-blues gutta har Nick Curran vært en åpenbaring fra han ga ut sin første soloplate på Texas Jamboree Records. Vi snakker om en skranglete unggutt fra Maine med rockabilly-bakgrunn som plutselig eksploderte med blues og r&b fra 50-tallet. Det oste fra første stund autentisitet, både når det gjaldt lyd, Currans utseende og den fandenivoldske innstillingen han la for dagen, som minnet om de verste gærningene som spilte inn denne musikken originalt for 5-6 tiår siden. Fantastisk. Og til alt overmål sang han som om han var Little Richards lillebror.

Fire suverene soloplater seinere ble han snappet opp av alltid våkne Kim Wilson som fikk han med i Fabulous Thunderbirds. Det ble noen år med hard turnering, finsliping av gitarspillet og dyrking av en mer outrert stil utseendemessig. Da jeg så tordenfuglene i kjelleren på Muddy Waters i Oslo, stilte Curran med eyeliner, farget hår, singlet og masse tatoveringer. Jeg husker jeg tenkte at fy faen, han må være god for at Kim Wilson tillater et sånt sceneantrekk i bandet sitt. Og det var han jo. Etter hvert sluttet han i bandet for å utforske andre musikkstiler og begynte å spille i et punkband i Austin.

Så plutselig ble det kjent at Curran var signet til ypperlige Delta Groove Records for igjen å returnere til bluesen, og jeg begynte å glede meg. Nå er plata her, og dæven det er rått. Det stilige er at Curran har beholdt punk-innstillingen, men spilt inn en plate med mer eller mindre tradisjonell r&b, med 50-talls lyd og stort sett originale låter med punkens fandenivoldskhet. Sånn sett makter han på en fremragende måte å sprøyte nytt liv inn i sjangeren uten å virke krampeaktig eller å gå på akkord med røttene sine.

Det nye er også at Curran har skrevet de fleste låtene selv. Så selv om han stilmessig er i det samme terrenget, så er referansene til folk som Roy Brown, Johnny Guitar Watson, Pee Wee Crayton og T-Bone Walker mindre åpenbare. Det er mer av Curran selv i låtmaterialet rett og slett. Bandet er også nytt, og til tross for at de ser ut som en gjeng tatoverte bakgårdskatter, så er det drevne musikere fra Austin han her har med seg.

Det begynner med Etta James' Tough Lover, som han gjør til sin egen med en fantastisk energi som kjennetegner hele plata. Det oser spilleglede og galskap. Bandet han har satt sammen er strålende – alle behersker sjangeren perfekt, men spiller som Curran med ungdommelig energi og skjødesløshet. Som alle foregående plater fra Curran er også denne spilt inn i analoge Fort Horton Studios. Det betyr grisete lyd og instrumenter som høres ut som de blir spilt live i stua. Noen lydhuer vil antagelig finne dette forstyrrende, men jeg elsker det.

Det fortsetter med tøffe Reel Rock Party og så tittellåta, som er et forsøk på å gjenskape Phil Spectors jentegruppelyd. Hvor mange tør å gjøre et forsøk på det i 2010? Ikke mange, men Curran og bandet lykkes. Så følger en rekke originallåter bygd opp som en blanding mellom litt punk og mye blues, med vanskelige forhold (Kill My Baby, Baby You Crazy), gale damer (Lusty L'il Lucy, Psycho, Filthy Little Girl, Reform School Girl) og dårlige mannfolk (The Lowlife, Ain't No Good) som tema.

Tempoet er høyt, og Curran synger med livet som innsats med sin raspete stemme. Jeg kan formelig se for meg pilene på miksebordet dunke taktfast langt over maks, så det sprenger i høytalerne (for det gjør det stadig på mitt anlegg). Det finnes flere bedre sangere i bluesen, men finnes det noen råere? Trolig ikke, spesielt ettersom Curran har en forkjærlighet for å vræle som en gal i mikrofonen idet han setter i gang en gitarsolo. Gitaren er uhøvlet og rå, og bandet pumper ut skitten R&B som om det ikke kommer noen morgendag. Låtmaterialet er vel ikke alltid like godt, men innstilingen og dyktigheten til bandet gjør at det funker uansett.

Likevel finnes det selvsagt høydepunkter der det stemmer 100 prosent, og jeg nærmest er i nirvana. Platas åpningsspor Tough Lover er nevnt – Curran gjør den som Little Richard, og jeg overdriver ikke når jeg sier det høres like vilt ut som Richards innspillinger på Specialty Records. Kill My Baby er som et moderne gjenhør med galningen Screamin Jay Hawkins, Psycho tar deg på senga med et slags 50-talls teenpop-arrangement, men det er før du hører teksten og Curran som hyler refrenget. Baby You Crazy og Lusty Lil' Lucy er begge pumpende New Orleans rockere med smarte arrangement, fete blåsere, deilig pianosolo og Currans alltid viltre gitar i sentrum.

Jeg ser at lista blir lang, for The Lowlife er også en knalltøff rocker med herlig gitarsolo. Det er nesten så man glemmer det glitrende gitarspillet til Curran på denne plata, siden fokus er på dynamikken i låtene mer enn gitaristen Curran. Men han er et geni, selv om han her spiller ganske minimalistisk. En annen suveren rocker er Flyin' Blind, der selveste Phil Alvin fra Blasters hopper inn på vokal sammen med Curran. De to trives åpenbart i hverandres selskap, og hvorfor skulle de ikke det - vandrende som de begge er i den rike amerikanske musikktradisjonen fra 50-tallet.

Og idet Curran og hans Lowlifes avslutter med en halvannet minutts lang halsbrekkende versjon av AC/DC sin Rocker, da er jeg solgt. Nettopp denne coverlåta oppsummerer på en måte hvorfor denne plata er så relevant og hvorfor Curran nok er numero uno når det gjelder å spre bluesen til nye fans. Det spiller ingen rolle hvordan du ser ut og hvilke låter du spiller, så lenge du har full kontroll på musikkhistorien og kan leke med sjangeren sammen med et band med villige lekekamerater.

Dette er meget nære full pott, da jeg mener bluestradisjoner og langefingeren i været nesten ikke kan forenes på en bedre måte. Dette er oppskriften på hvordan bluesen bør fornyes. Hold på tradisjonene, men pøs på med energi og fandenivoldskhet. Bare bittelitt for svakt låtmateriale og nesten for lite av Currans gitar gjør at syveren glipper. Men er det noen som kan toppe denne plata så er det Nick Curran selv. Merk dere navnet, de som ikke allerede har gjort det, for denne karen kommer til å rocke bluesverden i mange år fremover.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Marissa Nadler - Little Hells

(Kemado)

Marissa Nadlers første popalbum kommer til sin rett, akkompagnert av flotte gjesteartister og ektefølte ballader.

Flere:

Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki
Jack White - Blunderbuss