cover

Shanghai My Heart

Surferosa

CD (2004) - Versity Music / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poppunk / Synth / Glam

Spor:
Lucky Lipstick
Satin Con Blonde
Chinese Moon
Olympia
Unit (Supply of 11 Roses)
Neon Commando
Bim Bam Boom
Saturday Night
German Socks
Digital Audio-Work Situation
Canuba Toystore
Panorama

Referanser:
Blondie
Courtney Love
Shonen Knife
Duran Duran

Vis flere data

Se også:
To Russia With Love - Surferosa (2002)
Neon Kommando - Surferosa (2002)
Long Lust/Let's Go to Bed - Surferosa & Parker (2002)
The Beat on the Street - Surferosa (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Litt lei av åtti-tallet nå

Nyutgivelse av foreløpig eneste album fra hardtarbeidende surfere inneholder marginalt lite spenning.

Shanghai My Heart (2004) er en nyutgivelse av albumet med samme navn fra 2003, av det hardtarbeidende Surferosa. Relanseringen skjer både med bakgrunn av salg på det engelske markedet og at Surferosa leverer lyd til filmen Bare Bea (2004). Det blir litt vanskelig å motivere spesielt stor interesse for plata, da den eneste forskjell fra forrige utgave er at Saturday Night er inkludert på plata, og at du får videoversjonen av Lucky Lipstick på skjermen hvis du stapper plata i en PC eller DVD-spiller. Å gi en bedømmelse av Shanghai My Heart blir derfor vrient når man har hørt alle låtene fra før, og man har med et såpass, tør jeg si, overeksponert band som Surferosa å gjøre.

Med en serie EPer har Surferosa holdt ved like en jevn buzz rundt seg selv, og med tanke på hyppigheten av konserter og festivaler Surferosa har spilt på, finnes det vel knapt en musikkinteressert person bosatt på Østlandsområdet som ikke har sett disse åttitalls-pop-punkerne en eller flere ganger. Selv snublet jeg over Surferosa live en gang på John Dee, og må innrømme at førsteinntrykket ikke var særlig godt. Et kjapt og støyende sceneshow trakk opplevelsen opp, mens Mariann Thomassens vokal og bandets ensformige lydbilde trakk det hele dertil ned. Et treffende begrep på Suede (særlig de seneste utgivelsene) jeg en gang leste var "frisør-rock". Hvis man kan dra dette begrepet videre på Surferosa, vil jeg si at dette er "permanent-rock". Fikst og oppstivet, og svært så tilgjort, men som oftest pent å se på. Surferosa er helt klart både party-musikk og svært så gøy, men om det er bra, særlig med henblikk på å holde interessen fanget gjennom et helt album, er jeg svært så usikker på.

En klassisk Surferosa-låt består gjerne av hurtig tempo, synth-klimp som i refrenget kjøres på overdrive, synkronkjørt med Mariann Thomassens synging/hyling. Vokalmessig og stilmessig sammenlignes hun (og musikken) en del med Blondie, uten at jeg vil si at det er helt rettferdig med tanke på Debbie Harry selv. Musikken kan tidvis høres ut som tidlig XTC-pop i perioden rundt Go2 og Mummer, mens på slitsomhetsskalaen nærmer seg faretruende ofte de japanske jentene i Shonen Knife (som er kule og flinke, men aldri bør nytes i store doser). Bandet bak Mariann Thomassen skrives det mindre om, musikken preges mye av monotoni, som nevnt - men det er også positive atributter å tilskrive bandet. Surferosa er nemlig i besittelse av tre-fire svært så gode låter som er både drivende og fengende. Her henter bandet noen av det beste fra åttitalls pop, punk og glam, og stapper alt sammen i sin medbrakte party-kanon. Det er vanskelig å ikke bæle med av sin fulle hals når Mariann drar Lucky Lipstick ordentlig i gang, og koplingen av Saturday Night til ungdomsfilmen Bare Bea (2004) av Petter Næss er helt glimrende - få andre nåtidige norske band hadde passet så bra som filmmusikk til akkurat denne filmen. Surferosa bidrar til å gi filmen det punchet og drivet filmen så absolutt skriker etter når man krøller seg i sofaen over de mest pinlige scenene (pinlig i forstand av gjenkjennelse fra egen fortrengt barndom).

Låter som Chinese Moon og Unit blir svært så anonyme når de blir stående mellom de 2-3 mest fungerende kuttene på plata, og jeg blir sittende igjen med et inntrykk at dette er relativt bra, men langt fra nok. Surferosa må og atter må lage nytt materiale snart, da jeg har hørt det lille de har smurt utover flere EPer og en langspiller altfor mange ganger. Jeg er hellig overbevist om at de sitter med formelen inne til å lage flere svært så gode låter framover à la Lucky Lipstick og Saturday Night. Men akkurat nå føles det om som det er for langt i mellom blinkskuddene. Litt mindre konserter framover og litt mer tid brukt på produksjon? Pretty please?

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pow Pow - Last Days On Earth

(Fysisk Format)

Pow Pow har blitt helelektronisk, og gjennomfører forvandlingen med stor stil og kosmisk eleganse.

Flere:

Madrugada - Madrugada
Mclusky - The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire