Með suð í eyrum við spilum endalaust

Sigur Rós

CD (2008) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Orkestralt og fullverdig

Med vakre toner, islandske hymner og sus i ørene spiller Sigur Rós endeløst.

Av Silje Dahl Osnes

Del på Facebook20.12.2008

Islands store sønner, postrock-bandet Sigur Rós, lager stemningsfull abstrakt musikk som er skapt for ører villige til å lytte. På Með Suð í Eyrum Við Spilum Endalaust gjør de det litt enklere for de som ikke har tålmodighet til å lytte seg gjennom vokalist Jónsi Birgissons lange falsettoer, uforståelige tekster og slow-rock gjennom hele linja.

Det er rett og slett en kunst å forstå musikken til Sigur Rós. Kjent for å bruke effekter for alt det er verdt, er ...Endalaust et mye mer nedstrippet, nakent, men samtidig også et råaere album, enn vi er vant med å høre dem. Piano og vokal står i sentrum, foruten et guttekor og et symfoniorkester blandet med tidvis hard bass, elektrisk gitar spilt med cellobue, svevende keyboard og kontant tromming i kjent Sigur Rós-stil.

Den glade singelen Gobbledigook overrasket nok mang en fan, der det ble gjort klart at Sigur Rós kom til å ta en helt annen retning enn på foregående album. Dette gjøre de med sangens Animal Collective-suggererende melodi, og litt ulikt Sigur Rós, så yrer sangen rett og slett av lykke, sommer og frihet. Sistnevnte er et tilbakevendende tema, i alle fall om man tar en titt på platecoveret, og ikke minst den mye omtalte musikkvideoen til Gobbledigook, som viser en gjeng glade, nakne ungdommer som omfavner naturen i "hippie-stil". Det relativt råere Sigur Rós er å spore på sanger som Inní Mér Syngur Vitleysingur – som for øvrig betyr "inni meg synger en gærning", og den vakre Vid Spilum Endalaust.

Festival er det lengste stykket på plata, og her er Jónsis vakre stemme med på å ta lytteren tilbake til album som 2002-plata ( ) og Takk... fra 2005, ved å vende tilbake til det helt elementære Sigur Rós- dog uten fiolinbue og andre spesielle effekter. Men plutselig, ved 04:41 midt i sangen, skjer det noe. Fra Jónsis skjøre toner braker det løs med bass og trommer, etterfulgt av fiolin og det som mere er, og gjør dette til den mest kraftfulle sangen på plata, i kjølvannet av over fire minutter med delikat stillhet med kun Jónsi i fokus.

Et 67-manns orkester og et guttekor er med på å farge låta Àra Bàtur, men etter dette blir albumet hakket roligere. Ikke fullt så rolig som hverken ( ) eller Takk..., men ingen av låtene klarer å komme opp i mot det man kunne forvente av albumet etter en lytting av Gobbledigook, men forventningene til tross – plata innfrir.

All Alright er albumets engelske bidrag, men om man ikke har teksten tilgjengelig er det vanskelig å høre akkurat hva det er Jónsi synger om, og i det hele tatt at det er engelsk han synger på. Låta blir som en verdig avslutning på et godt gjennomført kunststykke av et album signert Sigur Rós.

Overraskelsesmomentet er stort etter Gobbledigook, ettersom det er tydelig at Endalaust slettes ikke bare er glad og fri slik singelen gir inntrykk av. Dog er albumet spennende, selv om låtene ikke er lik den eksotiske åpningslåta. Endalaust er et langt bedre album enn Ágætis Byrjun fra 1999, som ikke hadde like mye variasjon og vakre arrangementer som deres nyeste verk har.

Bedre enn Takk... er det neppe, men noe av det beste Sigur Rós noen gang kommer til å utgi; ja, det er det.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: