Gospel Music

Diverse artister

CD (2006) - Hyena / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Now I know why the caged birds sing

Lenker brytes og stemmene runger under kirketaket. Et kort, men representativt dykk ned i tradisjonell gospel.

Av Bjørn Hammershaug

20.07.2006

Gospelmusikk: sangen fra bomullsmarkene, kirkene og fabrikkene. Lyden av frihetslengsel, håp, sorg og tro. En av de rikeste tradisjonene amerikansk musikk har skjenket oss, en genre hvis røtter kan spores i både blues, ragtime, doo wop og senere pop/rock.

Gospelmusikken har sitt hjem i det svarte Amerika; arbeidssanger, spirtuals og jubilee-sanger, med røtter i europeiske salmer. Når disse tradisjonelle, hvite sangene ble bygget ut med rytme og vokalharmonier ble det vi forbinder med gospel til, og den vokste raskt i utbredelse særlig etter den amerikanske borgerkrigen, ikke minst i Pentecoastal-menighetene. Disse kirkene benyttet "shouting", dansing og tillot også sekulære instrumenter i sine frilynte sermonier. Med tidlige suksessgrupper som The Fisk Jubilee Singers nådde musikken etterhvert ut til det hvite publikummet i statene, og også i Europa.

Rundt århundreskiftet dukket det opp stadig flere egenkomponerte gospelsanger. En av de mest kjente komponistene var Rev. Charles A. Tindley som skrev blant annet Stand By Me (her fremført av The Staple Singers). Etter første verdenskrig nådde gospelmusikken et enda større publikum takket være plateproduksjon (for eksempel Okeh records) og radiosendinger.

I mellomkrigstidens USA var Thomas Dorsey en av de største navnene. "The father of gospel music" signerte låter som Peace in the Valley og Precious Lord (her sunget av Slim & the Supreme Angels). Sistnevnte sang kjennes som omtalt mye grunnet sitt mer sekulære budskap, men dette ble snart en akseptert form innen gospelmusikken (såvel som den senere populærmusikken).

Etter den andre verdenskrig utviklet gospelmusikken seg ytterligere mot mer populære rytmiske former, og ledende her var The Golden Gate Quartet (Go Where I Send Thee). Denne kvartetten åpnet for mer eksperimentering i vokalformen, inkluderte elementer av jazz og la større vekt på rytmisk variasjon i sin sangstil. Den mest populære gospelgruppen på 50-tallet var nok likevel The Staple Singers (This May Be the Last Time) fra Chicago, som blandet soul, pop og gospel til en fengende formula.

Et viktig element hos den jevne gospelgruppe på denne tiden var bassvokalen, som også pekte fremover mot senere pop/r'n'b-grupper på 50-tallet. Her kan nevnes fra denne platen The Swan Silvertones (Oh Mary, Don't You Weep), The Dixie Hummingbirds (One Day) og The Soul Stirrers (The Last Mile of the Way).

Det er vanskelig å lage en gospelsamler uten å pense innom noen av de store soloartistene. Kanskje den største av alle etter krigen var Mahalia Jackson (My God Is Real), også en "elev" av nevnte Dorsey. En annen kvinnelig artist som både har etterlatt seg en innflytelsesrik vokalstil og et brennende politisk engasjement er Dorothy Love Coates (Strange Man). Der gospelen 100 år tidligere hadde fokus på slaveriet, var den på 60-tallet på nytt aktualisert i forbindelse med borgerrettighetskampene.

Den store stjernen innen datidens moderne gospel var Rev. James Cleveland (He Decided to Die), som i en tiårsperiode på 60-tallet skrev en mengde sanger, og kan knyttes bakover til Dorsey og fremover til Aretha Franklin. Passende nok er det Cleveland som avrunder denne platen, som er en tour de force innen gospelmusikken. Senere artister som Al Green og Franklin er ikke med her.

Du trenger ikke være spesielt troende for at denne musikken skal fenge. Gospel Music presenterer et skjønnsomt utvalg fra noen av den amerikanske gospelmusikkens største stjerner og mest innflytelsesrike navn, lyden på alle opptakene bærer ikke preg av alderen, jeg savner nesten et par knitrende gamle opptak iblant. De 18 sporene viser uansett noe av musikkformens variasjon, fra jubelsang til hymner, oppstemte vokalgrupper og bedende gråtekoner. Men den røde tråden uteblir, da det ikke virker å være lagt opp til noen form for kronologi i platens låtoppsett. Det gjøres heller ikke rede for grunnlaget for låtutvalg eller rekkefølge. For dere som er interessert i å snuse på gospelmusikkens virkelige store navn, skaffe et raskt overblikk over en helt sentral musikkgenre - og ikke minst glede dere over en time med medrivende musikk og store prestasjoner, så er Gospel Music likefullt et naturlig sted å begynne i kraft av å være komprimert og uten dødpunkter. Trolig vil platen spore til videre dypdykk innen genren.

At en så fin samling musikk ikke følges med et skikkelig informativt innleggshefte, representativte bilder, fyldige facts etc. trekker jeg glatt poeng for - til tross for at produsent Joel Dorn gjør et poeng av denne musikken skal snakke for seg selv og dermed ikke trenger liner notes. Nåja, spør de som skal legge 200 kroner på disken om akkurat det.

Groovissimo

Timbuktu - Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø

Timbuktu brenner av kjærlighet til livet.

Flere: