cover

Hallways of Always

William Elliott Whitmore & Jenny Hoyston

CD-EP (2006) - Southern / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Fornyere av countrytradisjonen

De to artistene føles ikke som retrokopister men nærmer seg materialet med forståelse og lidenskap.

Jenny Hoyston fra det fortreffelige kunst-støyrockbandet Erase Errata og soloprosjektet Paradise Island ble kjent med blues- og americana-sangeren William Elliott Whitmore da de delte leilighet i San Francisco.

I 2004 turnerte de sammen med sine soloprosjekter som del av Let's Be Active-prosjektet. Etter å ha hørt duoen synge samstemt på The Beatles-låten Yellow Submarines spurte Southerns amerikanske sjef Danielle Soto om de to kunne tenke seg å gjøre en duettskive.

Vinteren 2006 spilte de dermed inn dette mini-albumet i stuen/studioet til Whitmores fetter Luke Tweedy i Iowa City. Han plasserte de to på hver sin side av en mikrofon og ba dem synge av full hals. De hentet in hjelp fra noen venner til å legge på orgeltoner, trommer og en "syngende" sag. Adam Harlin holder stødig takt og er gruppens batteri, Benjamin Spengler legger keyboardfyll og Wade Hansen står for den den vindskjeve men likevel harmoniske sagen. løpet av en uke hadde de klart disse seks sporene som nå foreligger på dette albumet.

Dette er et rart og annerledes samarbeidsprosjekt. På mange måter er det som om to verdener kolliderer. Joda, Whitmore er også signert til Southern og ble visstnok oppdaget da han turnerte som roadie for hardcore/emobandet Ten Grand, men musikken hans tar oss med tilbake til en annen tidsalder og et helt annet musikalsk miljø. Han banjoplukker med en rufsete sjarm som kontrasterer den mer lavmælte melankolien og sentimentaliteten i hans akustiske gitar. Hoystons keyboard og trommemaskiner bidrar til å oppdatere musikken.

Hallways of Always representerer noe vesensforskjellig og annerledes fra det vi kjenner fra disse artistene. Likevel hersker det vel igen tvil om at lydbildet ligger vesentlig mye nærmere Whitmores blues- og folkuttrykk enn Hoystons egensindige artpunk. De tar til seg twangen i 1970-tallets tidlige countryscene, med en aning gospel over det hele.

Enkelte har nevnt duettene mellom Johnny Cash og June Carter som en referanse, og er vel inne på noe der. Om man legger til andre country-pilarer som Loretta Lynne, Glen Campbell, Tammy Wynette, George Jones og Conway Twitty får du en idé om landskapet de beveger seg inn i.

Den smertefulle og søte hyllesten til Hoystons bortgangne far We All Miss You er et høydepunkt. Tittelkuttet er en dronelåt ulikt alt jeg noengang har hørt fra disse to artistene, og det andre materialet her også. Resultatet er nedstrippet og føles oppriktig. De to artistene føles ikke som retrokopister men nærmer seg materialet med forståelse og lidenskap. Mini-albumet byr på trivelig selskap i de 27 minuttene platen varer. Likevel må jeg nok si at jeg har mer til overs for de andre prosjektene til begge disse artistene.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Helldorado - Director's Cut

(Checkpoint Charlie)

Hemningslaus og morderisk debut frå ein løfterik Stavangerbande.

Flere:

Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko
Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4