Not Too Late

Norah Jones

CD (2007) - Blue Note / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Trygt, forutsigbart ... og i en klasse for seg selv

Kaféjazz-dronningen er her igjen, uten særlig store overraskelser.

Av Kristin M. Skaar

01.02.2007

Hun skaffet seg anerkjennelse og respekt da Come Away With Me kom ut i 2001, med den perfekte formelen for en kommersiell suksess innen vise og jazz. Norah Jones river ned grensene mellom ulike stiler på en passende og ufarlig måte, og skaper sitt eget uttrykk. Det er også det hun har gjort med Not Too Late.

Etter en liten pause hvor hun lekte seg sammen med de andre vennene i The Little Willies, fortsetter Jones sin solokarriere ved å følge standarden fra sin tidligere suksess. Men denne gangen er det kanskje ikke så stas, kanskje enda mindre stas enn forrige comeback.

Det er dermed heller ingen stor overraskelse at flere av de faste samarbeidspartnerne igjen er med på laget. Hennes bassist og låtskriver gjennom flere år, Lee Alexander, har produsert plata i hjemmestudioet deres. Og med en klassisk bandsammensetning med blant andre Adam Levy på gitar, Andy Borger på trommer og Daru Oda som korist, samt litt hjelp fra ikke ukjente M. Ward og Richard Julian, holder de seg til nokså tradisjonelle arrangementer innen jazz, country, visepop og blues.

Ifølge Norah Jones er dette hennes mest personlige utgivelse til nå, med 13 originallåter skrevet kun av henne selv eller sammen med andre. Det er ingen tvil om at denne jenta kan skrive gode tekster, som uheldigvis forsvinner litt i lydbildet til tider. Og det går mye i det samme; i et bedagelig tempo fôres vi med forutsigbare melodier - med noen unntak, vel å merke - og sitter igjen med en følelse av å være på kafé uten å bry seg særlig om den koselige musikken som flyter stille ut av høytalerne.

Men selv når dette er sagt: Norah Jones er en klasse for seg selv, og bør ikke undervurderes! Hun er en erfaren musiker, og klarer å skape uforglemmelige harmonier som fester seg hos lytterne.

Når hun setter i gang med refrenget på The Sun Doesn't Like You, utvikler hun en ellers så alminnelig countrypop-låt til noe vi får lyst å høre igjen. Kort sagt reddes musikken delvis fordi det nettopp ER Norah Jones. Med en gang hun åpner munnen, skapes det noe spesielt. På de beste låtene blir selv den skuddsikre truffet. Her har hun fremdeles en stor fordel. Musikken hennes er ikke til å ta feil av.

Delvis reddes også plata av artige løsninger på ellers nokså tradisjonelle arrangementer. Man finner enkelte høydepunkter, blant annet i tittelsporet - for ikke å snakke om nydelige Not My Friend, hvor enkelt fingerspill på gitar og uskyldige piano fill-in's fra Norah blandes med overraskende lydeffekter som gjør låta til noe mer enn det vi har hørt til nå. Og når Jeffrey Zeiger fra Kronos Quartet og Jane Kent lister seg inn med celloene sine på Broken, ja da smelter jeg. Men - kommer det ikke snart noe mer?

Vi vet hva som venter oss. Og det er klart vi liker det vi hører - det er jo Norah Jones.

Hun vil nå frem til mange, som vanlig. De ufarlige, vakre melodiene faller i smak hos både den erfarne musikeren og den mer ukritiske lytteren. Den perfekte bakgrunnsmusikken, som vanlig. Og den perfekte godnatt-sangen – det gjelder ikke bare søte Rosie's Lullaby.

Not Too Late er en av de platene du må lære deg å like, før du så går lei. Etter tre gjennomkjøringer synger jeg fornøyd med, og synes ikke Norah Jones er så verst denne gangen heller. Men samtidig lengter jeg etter noe mer, noe stort... og gleder meg til neste gang.

For Norah Jones er ikke ferdig.

Groovissimo

Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók

Meget vellykkede tolkninger av Ungarns store komponist.

Flere: