Down The Road

Van Morrison

CD (2002) - Exile / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Homecoming

Både form og innhold er velkjent. Å høre disse nye sangene, føles som å komme hjem.

Av Thomas Vehus

Del på Facebook06.11.2002 (opprinnelig fra pstereo.no)

Det er ingen tvil om at Van "the man" Morrison kan sitt yrke. På "Down the road" får vi igjen tekster som bare Ivan George Morrison kan skrive, nydelig innpakket i keltisk soul og blues. Både form og innhold er velkjent. Å høre disse nye sangene, føles som å komme hjem.

Noen ville nok holdt akkurat det mot Van Morrison, men ikke jeg.

Visst hadde han mer pur energi i sine yngre dager. Fantastiske "Astral weeks" og mesteparten av Them sitt repertoar forteller alt om det.Men hva betyr energi når materialet holder like høy kvalitet som det alltid har gjort?

Van Morrison har hatt sine kreative lavpunkter, men som Bob Dylan har han alltid vist en forbløffende evne til å komme tilbake med sanger som tangerer og ofte overgår tidligere mesterverk. "Down the road" er intet unntak.

Tekstmessig har Morrison gjennom snart 40 år etablert sitt eget univers. Jeg vil kalle mye av det han kommer opp med for klisjeer. Men det er hans egen verden han bygger dem på. Har du noen gang hørt noe mer typisk Van Morrison enn: "We were standing in the moonlight. I was holding you tight","And it knocked me off of my feet", "It was dancing in the streets" eller "Up on mockingbird hill" og "And the big band kept on playing".

Alle eksemplene er hentet fra nydelige "Only a dream". Både denne sangen og "Fast train" er å finne på Solomon Burke sin fantastiske "Don't give up on me", utgitt i sommer. Jeg vil si at Solomon gjør en marginalt bedre jobb enn Van på sistnevnte, mens Morrison overbeviser mer på "Only a dream".

Jeg er ikke en stor tilhenger Van Morrison sin hang til oppstemte bluesnummer. Jeg tenker spesielt på lettvekterne "Choppin' wood" og "All work and no play". For det første blir sangene ofte neste helt like hverandre. I tillegg tilfører han lite til en allerede utslitt sjanger.

Som vanlig er det de rolige låtene han briljerer mest på. Både "Steal my heart away", "What makes the irish heart beat", "The beauty of the days gone by" og "Fast train" er nydelige ballader. Dessuten er alle så uhørt Van Morrison, hvis du forstår hva jeg mener.

Å komme hjem til slike utrolig vakre sanger, gjør meg varm i sjelen. Samtlige av de nevnte låtene kunne like så godt ha vært å finne på "Tupelo honey", "St. Dominic's preview" eller hvilket som helst annet album Van Morrison har spilt inn.

"If it works, don't change it" er det noe som heter. Det er ofte sant, selv om Bob Dylan nok ville ha vært dødelig uenig. Van Morrison har på en besynderlig måte klart å forandre seg uten egentlig å forandre seg likevel. Måtte han fortsette med det langt inn i framtida.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: