I Am Sam

Diverse artister

CD (2002) - V2 / V2

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Med litt hjelp fra alle vennene

For å gi ut ei samling coverlåter av The Beatles gjelder stadig det gamle refrenget: Alt du trenger er kjærlighet.

Av Marianne Store Søndmør

19.04.2002

Da undertegnede fylte tretten og ble ramma av akutt sveiseblindhet, kjøpte hun i all fortapelse en skive panfløyte-tolkninger av samtlige Beatles-klassikere. Man kan beskylde den norske grunnskolen for mye, men Beatles – DET fikk vi høre (at musikklæreren hadde vunnet full pott i NRKs "Kvitt eller Dobbelt" på dette tema har jeg ikke tenkt å reflektere over i denne sammenheng). Neste møte med britene dukker opp via bandet The Rutles - en hysterisk festlig gjeng som blant annet rommer Monty Pythons Eric Idle. The Rutles er intet mindre enn et plagiat av Liverpools store sønner, men anbefales på det varmeste. (Låta Eine Kleine Middelklasse Music bør få enhver til å elske Lennons Working Class Hero enda mer.) Faktisk er det via samtlige tolkninger av The Beatles Denne Vår Anmelders interesse for legendene har økt. I så måte er det bare rett og rimelig at tredje møte skjer gjennom et soundtrack.

Noe lignende kan tenkes sto i hodet til Jessie Nelson, regissør av filmen I Am Sam. Her støter vi på karakteren Sam Dawson (spilt av Sean Penn) som refererer til musikerne i og musikken til The Beatles, filmen igjennom, som en rettesnor for egne erfaringer. Sam er småbarnsfar med store mentale forstyrrelser og kjemper for å beholde sin syv år gamle datter. Datteren blir tatt fra han og plassert i fosterhjem. Dermed hyrer Sam en advokat for å få datteren tilbake. Med dette i bakhodet er det litt av en utfordring å skulle omtale gjeldende skive. Produsentene Kate Hyman og Jon Sidel fra V2 Records har gitt nitten musikere og band i oppgave å tolke hver sin låt av The Beatles. Framførelsene er personlige møter med låter svært mange har et forhold til.

Nå er det ikke til å stikke under en stol at det å skulle skrive om The Beatles er som å søke etter helseinfo på nettet ved å taste inn søkeordet "sex". (Aldri har så mange skrevet så mye om et rockband noensinne.) La meg fatte meg i korthet: I løpet av utrolige tre uker er soundtracket til I Am Sam spilt inn, miksa og ferdigpakka. Nitten musikere og band (som med god margin strekker seg over nittitallet - toppen en generasjon) har gått i bresjen: The Black Crowes, Nick Cave, Ben Harper, Sarah McLachlan, Stereophonics, Rufus Wainwright og Aimee Mann for å nevne noen. Det tegner seg til å bli litt av en venners venners fest: Øverst ved vinflaskene stemmer Aimee Mann og Michael Penn (storebror av ovenstående Sean Penn) i en duett på Two Of Us. Den naive, rett-fram-poprock-låta får oss andre til å utbringe en skål for kveldens vertskap. I enden av langbordet sitter The Black Crowes og pludrer i vei om rocken i sørstatene. Riktignok innrømmer samtlige av gutta at Stones står hjertet nærmest. Framførelsen Lucy In The Sky With Diamonds får imidlertid sørstatsrockerne til å fremstå som fromme britpopere, men den innehar både gnist og karisma. Dermed er det fritt for alle å forsyne seg av kveldens punsj som smaker av en salig blanding alternativ, undergrunns-, kammerpoprock ispedd noen dråper soul. Slentrende rundt med en halvliter finner du Ben Harper som gnafser jordbær i Strawberry Fields Forever, en virkelig vakker sak komplett med sitt karakteristiske strykerarrangement. Harpers bittersøte stemme haler ordene ut i lette toner. Høydepunktet inntrer under låtas midtparti hvor en rocka gitarsolo legges oppå fiolinene for sammen med gitaren å gli over i fusion. Harpers falsett får deg til å rusle videre inn på kjøkkenet hvor Heather Nova henger over oppvasken med et smil (We can work it out). I skyggen av oppvaskmaskinen sitter Ben Fold og kjederøyker mens han varmer opp.

Vel, du sier du vil ha en revolusjon? nikker Grandaddy tørt, før de nipper nedpå enkel pop, godt rista med behagelig piano og en centiliter koring. Stråhatten henger på snei i vårnatta og bandet lener vokal og gitarer inntil veggen før de avslutter med "You know it's gonna be alright". Smakfullt, tenker du og skotter bort mot oppvakskummen. Stadig henger Ben Fold i skjørtene på Novas vokal med et strøk av pompøs dekadanse der han McCartney-aktig sleper seg gjennom cello, strykere, blåsere og et anseelig piano uten det overmåls store resultatet. Howie Day drar deg gudskjelov kameratslig ut på verandaen hvor han legger ut om problemene sine (Help!). I realiteten har han beina solid planta på jorda - trass i sjarmerende partier med dobbel vokal, på grensa til det Midnight Oil-aktige, og slitne gitarer. Så er han riktig grei der han lar gitaristene leike seg med en svak eim av fuzz mens psychedeliaen lurer i veggene. Strålende, Howie!

Tilbake i kjøkkenet oppdager du at de yngste har gått ned til resten av festlaget. I vinduet skimter du store deler av populær amerikansk og canadisk nittitallsrock bak syrinbuskene og smiler av det noe nostalgiske i at Eddie Vedder holder tale for hele gjengen med You Got To Hide Your Love Away. Vedder nikker gjenkjennende til forsamlinga. I det samme bryter Paul Westerbergs rustne stemme ut i Nowhere Man - en forbilledlig tolkning. Videre ned trappa sjangler du trinna gjennom Revolver (1966) og kanskje forteller noen i forbifarta deg at det jommen er på tide å ta turen innom bruktsjappa i nabolaget der du så en førsteutgivelse med det velkjente eplet på. Uti gangen støter du så vidt på Stereophonics som skjenker i påfyll og ber deg stikke innom stua. - Klart det, svarer du, men vurderer å gå før det begynner å bli virkelig nostalgisk i kåken. I det du seriøst skal til å forlate festen, ta på deg hatten og rusle av gårde i håpløs melankoli, klapper en velkjent stemme deg på skuldra. Den dype bassen smiler sjevt og spør hvem du er i slekt med før han trekker noen få, små triller fra pianoet i hjørnet av rommet. Nick Cave kan dette med å hviske visdomsord i øret på folk. Let It Be er i så måte intet unntak.

I det samme glir stuedøra opp og du skjønner med ett hva som mangla - alle damene. Men det er her de er – henførte over Stereophonics versjon av Don't Let Me Down, som innehar en av de virkelig sensuelle tekstene. I lydbildet til disse unge britene sprites balladen opp til å bli overraskende sexy og ru. Du takker for laget og strener ut på verandaen hvor du til din store overraskelse finner Rufus Wainwright, den yndige canadieren med sans for teatralske popframførelser. I kveld har han slengt vekk den sofistikerte lidenskapen og nøyer seg med akustisk gitar i hammocken. Across The Universe har fått en gripende brodd i Wainwrights versjon og dere nikker gjenkjennede til "Nothing's gonna change my world".
Nostalgi er ikke hva den en gang var.

Groovissimo

The Watch - Vacuum

Førsteklasses progrock som svinger fra det skjønneste og mest henrivende vakre til de mørkeste og mest skremmende understrømmene i følelsesregisteret.

Flere: