Bonk Against Nothing

Bonk

CD (2006) - Racing Junior / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

You live - You rock - You die

ØYAFESTIVALEN: Rock av og for de som begynner å miste håret – og for absolutt alle andre!

Av Øyvind Rones

Del på Facebook07.08.2006

Bonk fikk en pangstart på karrieren sin med Western Soul, og selv om skiva ikke var helt 100% så viste den at selv om de er gamle så har de ikke helt glemt hvordan man skal få det til å rykke i rockefoten. Spør Texas, spør Europa, ja bare spør de 20 000 som så Bonk i Kina om du vil.

Bonk viser nok en gang at selv om hårfestet i panna sakte beveger seg mot bakhodet så går det an å lage svært så ungdommelig rock. Og det vises faktisk at de begynner å få det litt mer til sammen denne gangen, for der debuten kunne vært kortet ned til en vanvittig fet EP har denne skiva noen flere solide låter enn som så.

I bunnen av stort sett hver eneste låt finner vi et, om ikke forferdelig spennende, så tungt og effektivt riff med, nå, umiskjennelig Bonk-energi i ryggen. Sett på Young Men eller Cut the Feet (to Fit the Shoe...) så skjønner du hva jeg mener. Sistnevnte inneholder også et av de mer uforutsigbare krumspringene som Bonk foretok seg titt og ofte på Western Soul. Disse kan nok først virke litt rare, men som når alt kommer til alt er med på å gjøre Bonk til et litt mer interessant band enn de ellers ville vært. Hele Lord, Give Us Your Hand er enda et sånt, dog jeg rynker mer sammenhengende på nesen i dette tilfellet. Mulig antiklimakset ble litt for stort når det kommer en aldri så liten ballade etter ni mer eller mindre intense låter. Da teller jeg ikke Everyday som er skivas desidert mest unødvendige spor, hvor de faktisk høres ut som King Midas, uten at akkurat det hjelper.

Jeg vet ikke med andre, men i det siste synes jeg at det har vært mye veldig ordinær norsk rock som har gjort det litt kjedelig å følge med. Bonk er på svært mange måter også et veldig ordinært rock outfit, men de er på alle andre måter et friskt pust. Og selv om noe av det som var mest attraktivt ved debuten, de uforutsigbare krumspringene, ikke finnes i like stor grad her så gjør det ikke så mye når bandet kan lene seg på et såpass stort antall solide låter. Det er nemlig ikke dermed sagt at Bonk har blitt mindre lekne eller mindre interessante – tvert imot. På Demian for eksempel høres de litt ut som Red Hot Chili Peppers en stund, men der RHCP begynner å bli kjipe fortsetter Bonk å høres bra ut.

Et to skiver tungt, aldrende men ungt, band som dette viser at de har vært steder, og ikke minst er på vei til nye steder – for det er et tydelig skritt bort fra det vi fikk på Western Soul. Og la meg bare få understreke at dette ikke er skrevet fra perspektivet "bra til å være norsk". Det uttrykket burde for øvrig vært strøket fra det norske språk umiddelbart.

Okei, man har kanskje hørt det før, og det har kanskje blitt gjort bedre. Men i de tilfellene så har det nok vært helt usannsynlig tøft, og det forandrer ikke det faktum at dette er solid rockhåndtverk av høy klasse.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: