cover

Morthana

Morthana

CD (2004) - Jazzaway / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


En fest for gale mennesker

Badass improvisasjonsjazz punk-metall. Med voldsom intensitet går Morthana til angrep på skilleveggene mellom jazz og rock.

Litt assosiering rundt bandnavnet skulle kanskje tilsi at vi har å gjøre med et døds,- eller svartmetallband fra de dype skoger i indre Telemark. Er vi litt mer presise er det nok mer sannsynlig å tro at det er et resultat av en navnelek med ungguttene Morten J. Olsen og Anders Hana, de to norske innslagene i dette bandet. Og ja, skiva har med metall å gjøre, men geografisk sett må vi over dammen til New York City for å finne de siste knaggene å henge dette på. Klarinettist og saksofonist Andrew D'Angelo kommer fra byens alternative jazzscene, er medlem i band som Tyft og Matt Wilson Quartet, og han representerer klarest linken til fritt improviserende jazz på Morthanas selvtitulerte debut.

Gitarist Hana og trommeslager Olsen fra Stavanger er på ingen måter ukjente med improvisasjonsmusikk. Begge er med i Ultralyd, som ble dokumentert på plate tidligere i år, et band som også teller Kjetil D. Brandsdal fra Noxagt og Frode Gjerstad, sistnevnte en av de store pålene i norsk improvisasjonsmusikk. Hana og Olsen som duo er også med i flere konstellasjoner, der noen av dem er tilknyttet det Amsterdam-baserte N-kollektivet som har som formål å skape fri musikk utenfor alle etablerte konvensjoner, institusjoner og dogmer. Legger vi til at Olsen er Thomas Dybdahls høyre hånd og står for mange av detaljene og arrangementene gjennom hele Dybdahls Oktober-trilogi, samt at Hana stilte som support på Dybdahls siste konsert på et fullsatt Rockefeller, skulle bildet være relativt detaljert og klart, selvmotsigende og forvirrende.

For et uttrykk lenger unna Dybdahls skal man lete lenger etter i dagens musikk. Morthana er nemlig alt det Dybdahl ikke er; albumet er preget av en voldsom utadvent og ekspressiv energi, alle sporene er basert på åpen og spontan improvisasjon, og lydbildet er mer preget av kaos enn orden. Linken til den hardere avdelingen av rock og metall står først og fremst Hana og Olsen for. Midt i de mest improviserende avdelingene finner de sammen i blytunge og seige riff som også karakteriserer noen band i amerikansk undergrunnsrock/metall. Hvis ytterpunkter er The God Machines mest brutale stunder og Lightning Bolts mest kraftfulle øyeblikk, befinner Morthana seg i et ekstremt krysningspunkt som ikke nødvendigvis er den mest tilgjengelige avarten av rock. Men Olsen og Hana vender seg mot det mange oppfatter som kjernen i rock; den frigjørende og kraftfull energien.

Her er vi også ved frijazzens grunnleggende essens; energien, og en fri, personlig og udogmatisk tilnærming til det å være utøvende musiker. D'Angelos spennvidde, som strekker seg fra det helt minimalistiske til ekstreme utblåsninger, kan man kjenne igjen fra blant andre Mats Gustafsson og Kjetil Møster. I likhet med store deler av Gustafssons produksjon, er ikke D'Angelo interessert i melodier på denne utgivelsen. Han baserer seg på kommunikasjon med Olsen og Hana framfor et etablert utgangspunkt, og det nærmeste han kommer faste holdepunkter er når han noen ganger poengterer rytmen i de seigeste riffene fra duoen bak seg med eksplosive støt.

Morthana representerer først og fremst improvisasjonsmusikk, og de rocka riffene er snarere unntaket framfor regelen. I improv.-landskapet framstår de kanskje som det mest høylytte og utadvendte alternativet. I et miljø som er mer orientert mot jazz enn rock er Morthana så godt som uten sidestykke, ihvertfall i Norge. Sammenlignet med The Things siste flørt med garagerock er Morthana punk og piggtråd. Og de stiller utelukkende med eget materiale.

comments powered by Disqus

 



Pål B
2004-11-24coverart

litt off topic, men uansett: utrolig fett coverdesign!! dette kunne jeg FINT hatt på veggen i STOR størrelse!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo