The Lost Cover Songs

Diverse artister

CD (2004)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Du verden.

Denne plata er nesten for god til å være sann.

Av Ingve Aalbu

01.04.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

Du verden.

Vanligvis pleier vi ikke å omtale uoffisielle plater, men jeg var nødt til å gjøre et unntak for denne, en bootleg med diverse uutgitte coverlåter. Mange av opptakene har nettopp begynt å sirkulere - og flere av innspillingene har det bare gått rykter om tidligere - men jeg er sikker på at "The lost cover songs" vil stå igjen som en av de mest essensielle platene fra 2004 - for ikke å si fra dette tiåret.

Jeg tenker at vi tar albumet sang for sang, for det er låtene verdt:

1. Johnny Cash - Blind Willie McTell (Bob Dylan) - Bob Dylan spilte inn to versjoner av "Blind Willie McTell" tilbake i 1983, en akustisk og en elektrisk, men valgte av uforståelige grunner å utelate storheten fra "Infidels". Johnny Cash sin versjon led samme skjebne i 1996. Men i det siste tilfellet var årsaken litt mer åpenbar: Opptaket ble avbrutt etter 4 minutter og 23 sekunder, fordi Johnny Cash plutselig begynte å gråte, overveldet av styrken og kraften i musikken, eller av gamle minner. Det var meningen at innspillingen skulle fortsette neste dag, men da var Johnny blitt sjuk og kunne ikke lenger synge.

Bob Dylan sine tilhengere har de siste 20 åra diskutert om det er den elektriske eller den akustiske utgaven av "Blind Willie McTell" som er den beste. Nå er det ikke lenger tvil om hvilken versjon som regjerer. Jeg vil påstå at dette er Johnny Cash sin aller største innspilling. Emmylou Harris og Rick Danko korer, med Flea på bass, Smokey Hormel på gitar og Jim Keltner på trommer. Vanligvis ville jeg ha lagt til at Johnny Cash synger, men det ordet yter ham ikke i nærheten av rettferdighet:

"Seen the arrow on the doorpost
Saying, "This land is condemned
All the way from New Orleans
To Jerusalem."
I traveled through East Texas
Where many martyrs fell
And I know no one can sing the blues
Like Blind Willie McTell"

Dette er den beste sangen Johnny Cash aldri skrev.

2. Jeff Buckley - Once I was (Tim Buckley) - Jeff Buckley framførte "Once I was" allerede på en tribute-konsert til faren Tim i 1991, men her synger han den med en helt annen varme og omtanke i stemmen. På denne demoen, spilt inn bare dager før Jeff druknet i Memphis i 1997, høres det ut som han for aller første gang har forsonet seg med faren, som han aldri ble skikkelig kjent med. Ei linje som "Sometimes I wonder, just for awhile, will you ever remember me?" blir ikke noe mindre rørende av den grunn.

3. Gram Parsons - Shine a light (Jagger/Richards) - Enkelte har hevdet at Gram Parsons var til stede da The Rolling Stones spilte inn "Exile on main street" i Frankrike. Jeg skal ikke uttale meg om det, men Gram må i hvert fall ha hørt "Shine a light" før den ble utgitt i mai 1972, for denne versjonen av "Shine a light" ble spilt inn omtrent samtidig som originalen. Gram Parsons drar ned tempoet, med "Sneaky" Pete Kleinow på gråtende steel, og lager virkelig country-soul og gospel ut av denne lille storheten av en sang. Og er det Keith Richards som spiller gitar og korer?

4. Warren Zevon - I see a darkness (Will Oldham) - Warren Zevon hørte "I see a darkness" på Johnny Cash-plata "American III: Solitary man", og husket på den da han gikk i studio for å spille inn farvel-albumet "The wind". Sangen er trist nok i utgangspunktet, men med tanke på at Warren Zevon var døende da han spilte inn sin versjon, blir ordene til Will Oldham nesten uutholdelige. Før det siste refrenget slår han over i en lengre monolog der han tar et tåredryppende farvel med venner, kolleger og familie. Hvis du syntes at "Please stay" og "Keep me in your heart" var rørende, bør du høre Warren Zevon sin versjon av "I see a darkness". Hvis du har hjerte til det, da. Emmylou Harris og Linda Ronstadt korer.

5. The Pixies - Winterlong (Neil Young) - The Pixies gir litt tilbake til den gamle mesteren gjennom denne relativt originaltro versjonen av "Winterlong", en av de mer ukjente klassikerne til Neil Young. Black Francis og resten av The Pixies ga i sin tid ut "Winterlong" som b-side på "Dig for fire"-singelen, samt på "The bridge: a tribute to Neil Young". Dette er en alternativ versjon med et noe utvidet gitarparti.

6. Elton John - Saturday sun (Nick Drake) - Velkjent demo fra 1970. Kanskje det minst interessante sporet på denne samlingen.

7. Neil Young - A house is not a motel (Arthur Lee) - Egentlig var det meningen at Neil Young skulle produsere "Forever changes", den epokegjørende plata til Love fra 1967, men canadieren endte til slutt opp med å kun arrangere én sang, "The daily planet". Men tidlig på 70-tallet gikk han i studio og spilte inn "Forever changes" i sin helhet. Pianoversjonen av "Andmoreagain" har sirkulert en stund, og har fått mange til å trekke paralleller til den såre og skjøre stemningen på "Philadelphia". "A house is not a motel", som er inkludert på denne samlingen, er derimot mystisk og gåtefull, omtrent som "Trans am" fra "Sleeps with angels", bare at Neil Young synger lysere enn noen gang. Essensielt!

8. Solomon Burke - Come on up to the house (Tom Waits) - Det ble ikke gitt ut så mye bedre plater i 2002 enn Solomon Burkes "Don't give up on me". Albumet inkluderte blant annet en sang Tom Waits hadde skrevet spesielt til "The bishop", nemlig "Diamond in your mind". Men før den ble spilt inn, prøvde produsent Joe Henry ut en annen låt av Tom Waits, overlegne "Come on up to the house", hentet fra "Mule variations". Solomon Burke sang med dyrisk innlevelse, og låten passet ham perfekt, men pastoren og begravelsesagenten, som har sin egen kirke i Los Angeles, ble dessverre aldri komfortabel med følgende linje: "Come down off the cross, we can use the wood". Tom Waits ble tilkalt, og tilbød seg å skrive om teksten, men Solomon Burke hadde bestemt seg. Dermed havnet denne majestetiske innspillingen, med The Blind Boys of Alabama som kor, i arkivet til Joe Henry.

9. Marianne Faithfull - So long, Marianne (Leonard Cohen) - Marianne Faithfulls farvel-sang til seg selv, innspilt hjemme i leiligheten i London like før hun for alvor ble junkie og flyttet ut på gata. Dette er noe av det mest forkvaklede og ensomme jeg har hørt: "I forget to pray for the angels, and then the angels forget to pray for us". Herregud, Marianne...

10. Harry Nilsson - God only knows (Asher/Wilson) - Akkurat da jeg trodde at ingen kunne ta denne sangen høyere enn The Beach Boys, dukker dette opptaket med Harry Nilsson opp, innspilt tidlig på 70-tallet, samtidig med klassikeren "Son of Schmilsson". Brian Wilson har arrangert blåserne, Randy Newman spiller piano, Harry Nilsson synger med seg selv. Enestående vakkert.

11. Al Green & Aretha Franklin - Can our love... (Hinchliffe, Boulter, Staples) - For et inspirert låtvalg! For en duett! Hvilke vokalprestasjoner! Ifølge det velskrevne, lille heftet som følger med denne forbilledlige samleplata, var det Joe Henry som gjorde Al Green oppmerksom på "Can our love...", hentet fra Tindersticks sin plate med samme navn. Joe Henry var lenge aktuell som assisterende produsent da Al Green skulle gjøre comeback med "I can't stop" i fjor, men han måtte etter hvert konsentrere seg om sitt eget prosjekt, "Tiny voices".

Med sine høye topper og djupe daler kunne "Can our love..." vært skrevet spesielt for Al Green, og det storslagne strykerarrangementet til Willie Mitchell kan pusten fra noen og enhver. Aretha Franklin kom kjørende fra Chicago i en stor, svart limousine, og fant tonen med Al Green fra første sekund: "Can our love, can our love, grow any further?". Aretha virker nesten sjokkerende ung og vital på dette opptaket, omtrent som på "Lady soul" eller "I never loved a man (the way I love you)". Skulle nesten tro hun hadde funnet kjærligheten igjen. Eller Gud. Eller begge deler.

Plateselskapet til Aretha har så langt motsatt seg utgivelse av "Can our love...". Trolig fordi sangen setter de siste albumene hennes i et heller dårlig lys. Al Green var heller ikke så opptatt av å få den med på fjorårets plate: "It sounds too much like an Al Green song", skal han ha uttalt i studio.

Ja visst, det høres ut som den beste sangen Al Green aldri ga ut.

12. Johnny Cash - Nobody's baby now (Nick Cave) - Det er bare rett og rimelig at Johnny Cash får avslutte denne plata, han som innledet den så minneverdig. Den helt nedstemte, akustiske versjonen av Nick Caves "Nobody's baby now" er ikke noe mindre vakker. Sangen ble innspilt for "American III: Solitary man", men ble merkelig nok utelatt både fra den og cd-boksen "Unearthed". Johnny Cash gjør ordene til sin egne, slik bare han kan gjøre, og synger med en innlevelse som kunne vært hentet fra det Gamle Testamentet:

"I've searched the holy books,
I tried to unravel the mystery of Jesus Christ, the saviour,
I've read the poets and the analysts,
searched through the books on human behaviour,
I travelled this world around,
for an answer that refused to be found,
I don't know why and I don't know how
but she's nobody's baby now"

Denne plata er nesten for god til å være sann.

Du verden.



Før du begynner å plage din lokale platepusher med å spore opp denne utgivelsen, bør du se ekstra nøye på publiseringsdatoen...

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

Groovissimo

Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini

Lyden av fortvilelsens, tungetalens og galskapens demoniske skrik, toner av smerte, lidelse og blodtørst.

Flere: