cover

The Hardest Way to Make an Easy Living

The Streets

CD (2006) - Vice / Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Garage / Elektronisk / Club / Two-step

Spor:
Pranging Out
War of the Sexes
The Hardest Way to Make an Easy Living
All Goes Out the Window
Memento Mori
Can't Con an Honest John
When You Wasn't Famous
Never Went to Church
Hotel Expressionism
Two Nations
Fake Streets Hat

Referanser:
Cornershop
Saul Williams

Vis flere data

Se også:
Original Pirate Material - The Streets (2002)
Everything is Borrowed - The Streets (2008)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Bra! Men hvor bra?

Noen dager er dette et meget godt album, andre dager grenseløst irriterende. Vår anmelder vingler.

Jeg hadde en visjon da jeg startet å skrive. Visjonen gikk ut på å systematisk gjennomgå hver eneste låt på albumet, med sitater fra skiva som inngang til hvert avsnitt. Videre skulle jeg ende med å skrive en avsluttende, entydig og fengende konklusjon som skulle få groove-leserne til å nikke gjenkjennende foran pc'en. Gjerne mens de reflekterte rundt herr Øverlands unike evner som skribent og anmelder.

Det ble ikke helt sånn, gitt. Da jeg hadde skrevet den grundige gjennomgangen av hver låt var anmeldelsen ganske kjedelig, uhorvelig lang selv til meg å være, og sitatene... vel, de funka bedre i teorien. Dette var allikevel ikke ankepunktet ved anmeldelsen jamfør visjonen. Aberet lå i dette avsluttende, konkluderende entydighetsprosjektet. Jeg klarer ikke å bestemme meg helt for hva jeg synes. Rett og slett.

La oss ta det avklarte først.

The Hardest Way to Make an Easy Living er definitivt skitnere enn forrige-albumet, både på godt og vondt. Mike Skinner har vendt mer tilbake til den mer hjemmemekka og skranglete sounden Original Pirate Material (02) var preget av, og jeg synes det kler ham veldig godt. Nettopp det skeive og originale var halve grunnen til at førstealbumet ble så viktig som det ble, og lekenheten fra Pirate Material er videreført på en bedre måte en tilfellet var på A Grand Don't Come For Free (04).

Tekstmessig er gutten bare blitt morsommere og morsommere, og hans personlige og tilsynelatende selvutleverende tekster og rim blir bare skeivere for hver skive. Han skriver litt mer emnebasert enn på forrige album uten det samme fokuset på historier, men storytellinglåtene er fortsatt de som faller mest i smak hos undertegnede.

Albumet starter med Pranging Out - en typisk The Streets-låt på alle måter. Mørk, suggerende, proppfull av adrenalin om dop og faenskap. Håpløst selvutleverende, trist og morsom på samme tid, med synthstrykere og knallharde trommer.

Låta er kanskje den som minner mest om Original Pirate Material og viser ganske tydelig hva som har skjedd siden A Grand Don't Come For Free. Tilbake til fremtiden for Mike Skinner.

Videre fortsetter albumet med War of The Sexes som er dansegulvvennlig som f., med et utrolig fengende refreng, garage-aktige trommer og The Streets morsommere enn noensinne. Mann, kvinne og kjønnslig omgang er et uutslitelig tema, og få klarer å skrive så seriøst morsomt uten at det bare blir plumpt. En vinner fra start til mål.

Tredjesporet, tittelsporet (og mulig andresingel?) The Hardest Way... er også veldig typisk The Streets, men ikke på samme måte som Pranging Out. Her prater vi en mer downtempo-låt med et sterkt refreng og et monotont sample. Produksjonen er fet, og Mike Skinner forteller om hvordan musikkbransjen kan fungere for de som ikke får det helt til.

All Goes Out the Window ligger tettere opp til A Grand Don't Come For Free produksjonsmessig og er nok det glatteste man har hørt fra denne kanten. Låta er kjedelig og statisk og selv om temaet forsåvidt er greit nok (ikke jug for dama di, det blir så mye stress) er låta rett og slett ikke bra nok. Refrenget er svakt og låta kan skippes til fordel for nestesporet Memento Mori. Den hjemmemekka fete sounden er tilbake med en kul loop og fine trommer (med fantastiske handclaps). Låta er tatt akkurat så langt den bør, og er tekstmessig også blant høydepunktene på albumet.

Can't Con an Honest John er min soleklare favoritt på skiva. Dette er en storytellinglåt om hvordan man kan lure en bartender til å kjøpe en verdiløs bikkje for 300 pund hvis man spiller korta sine rikig. Låta er suggerende og kult produsert med en fet loop og et fantastisk refreng jeg mistenker er henta fra en gammel engelsk tradisjonell låt. Typisk Streets-rotete og vanskelig samtidig som den er umiddelbar. Gutten får vist fram sine tekstegenskaper og er blant de absolutt beste tingene han har skrevet.

Førstesingelen When You're a Famous Boy innehar som nevnt ikke helt de samme egenskapene som de andre førstesinglene som har kommet fra Mike Skinner, men låta er morsom og selvutleverende med den samme skeive lyden gutten har gjort karriere på. Refrenget er kult nok, men låta er litt for forutsigbar og litt for lettlest til at jeg går helt av skaftet. Trivelig nok, dog ikke noe særlig mer.

Never Went to Church er en merkelig affære. En down-tempo sak som tekstmessig er meget seriøs og sår og en av de få låtene hvor man ikke aner et skeivt smil bak låtideen. Dessverre er produksjonen mistenkelig lik noe Ravi og Dj Løv kunne funnet på å dytte ut, med våt el-gitar og liksom-gospel refreng i en ellers litt for gjennomsiktig setting. Det er mulig ideen bak var å skape noe pompøst og nært, men helt ærlig synes jeg ikke det kler Mike Skinner særlig godt. Jeg ble faktisk litt flau av produksjonen og skulle heller ha hørt teksten over en noe mer up-tempo garage greie. Heldigvis varer ikke stillstanden så lenge.

Hotel Ekspressonism er en drøy sak om å herpe hotellrom. Låta er kult og skranglete produsert, med en kul synth og et sample som er kutta opp til det ugjenkjennelige. The Streets høres sjeldent jævelsk ut og låta skiller seg ut i intensitet. ("Swinging the TV about at random attached to the lampstand".)

Two Nations er The Streets egne refleksjoner rundt USA og England. Kanskje ikke det statsvitenskapsstudenter først og fremst ville dratt fram i en analyse, men underholdende og svært så morsomt . Den enkle down-tempo produksjonen bestående av trommer, bass og en enkel gitar-loop gir godt med plass og teksten er pakka med linjer som mer enn quoteable nok for meg. ("I'm really proud we gave you people like John Lennon. Even though you shot him as well.").

Sistesporet Fake Street Hats er ikke på langt nær et verdig avslutningsspor. Lite fengende, lite tilgjengelig med en noe uinteressant produksjon og tekst. Den er så gjennomsnittlig at jeg sitter igjen og lurer på hva i all verden det gjør på skiva i utgangspunktet, og hvorfor det er har sluppet igjennom uten særpreg i det hele tatt.

Så ganske bra altså. Men hvor bra? Vel. Skiva har egentlig bare to svake spor, som merkelig nok er de to downtempo-låtene. Tidligere har The Streets vært ram på å gjøre virkelig fine rolige låter inniblant garage/hip-hop/sjangerubestemmelige spor, men på The Hardest Way to Make an Easy Living blir disse merkelig nok for glatte og gjennomsiktige. Kanskje funker de ikke nettopp fordi resten av albumet er såpass lite glatt. Jeg er noe usikker, men merker meg at ingen av dem er noe særlig til stayere. Sistesporet drar også albumet litt ned sammen med forutsigbarheten førstesingelen er preget av. Resten av platen spenner fra langt over middels bra (Hardest Way) til jævlig bra (War of the Sexes, Can't Con an Honest John) og som alltid er albumet så langt unna kjedelig man kan komme. Man kan si hva men vil om Mike Skinner, men om ikke annet er det han putter på plastikk interessant.

Garasjesounden han har henta fram fra Pirate Material-skuffen kler ham godt, og det er deilig å høre en The Streets som ikke virker prega av stundens alvor på samme måte som A Grand Don't Come For Free. Produksjonsmessig er The Hardest Way to Make an Easy Living klart bedre enn forgjengeren med sine enklere og skitnere loops og merkelige dog fete trommer.

På den andre sida mangler albumet de virkelige fine øyeblikkene og de drøye stemningene eksempelvis Blinded By the Lights, Could Well Be In og Turn the Page har stått for. Dette har litt med produksjon, men også litt med låtskriving å gjøre, og albumet er sånn sett ikke den suksessen man kanskje kunne håpet på. Jeg så for meg en kraft-demonstrasjon hvor Mike Skinner beviste sin relevans og sitt øre for glimrende alternativ pop/garage/hip-hop/grime/hva faen, men sitter i stedet igjen med et litt vinglete og (satt opp mot de andre) anonymt album som aldri tar helt kommando. Hvor er (bortsett fra Can't Con An Honest John) låtene man bare vil høre om igjen og om igjen og om igjen. Som er rotete, masete og utrolig fengende samtidig? (jmf. eksempelvis Let's Push Things Forward).

Jeg er altså både imponert og skuffa.

Jeg er overbevist om mannens talent og tar av meg hatten for tekstene og viljen til å være hakket mer kompromissløs enn sist, samtidig som jeg savner akkurat de sporene som tar han fra å være relevant og viktig til uunngåelig. Albumet er bra, det. Absolutt. Samtidig VET jeg at det kunne vært bedre. Skal slikt telle? Skal albumet veies opp mot andre album som har kommet ut i år, eller skal det veies opp mot de forrige albumene han har gitt ut? Skal jeg sette det opp mot hip-hop eller mot ham selv? Mot grime eller mot garage? Jeg aner ikke. Uansett kommer jeg ikke noe nærmere svaret.

Det jeg derimot vet er at en playlist med det beste fra de tre albumene The Streets har gitt ut er en playlist bedre enn de fleste andre. Og at det albumet her er bedre enn mye annet som kommer ut i år, men ikke bedre enn det beste The Streets kunne ha gjort.

Faen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Hunx and His Punx - Gay Singles

(True Panther)

Klart det er flåsete og klart det er vulgært, men det har blitt en samling låter som utelukkende består av gullkorn.

Flere:

Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney - Superwolf
Bryan Ferry - Frantic