Me, Myself and Rye

Russian Futurists

CD (2006) - Upper Class / Memphis Industries / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Soveromssymfonier

Fremtiden, som sett fra et soverom i Toronto: Matthew Adam Hart skaper vinterstemninger.

Av Thomas Karlsen

09.06.2006

- Come on now, it's not really cold when it snows, unless you're underdressed.

The Russian Futurists er ikke et 25 mann stort kollektiv fra Canada, men en enslig kar med cap i Toronto som fra sitt soverom lager storslått, majestetisk kammerpopelektronica på sin laptop. Hva han har til felles med russiske avantgardister fra tidlig 1900-tall ser jeg ikke sånn helt med det samme, men linken fins nok. Musikken han skrur ut er varm og svevende, og likevel minner den om snø. Om snørik vinter på 80-tallet. Om store snøflak som glitrer mot stjernehimmelen idet man gikk hjem fra ungdomsskolediskoen. Om hun søte jenta i klassen som lager engler i nysnøen, enda hun var for gammel til sånt, eller om kjelketurer ned den bratteste bakken i lia, om en skidag før skidag ble idrettsdag, om The Snowman på svenske Ettan med knærne godt oppunder seg og inntullet i rutete ullpledd. The Russian Futurists låter som vinter den gang man var barn, den gang man ikke hadde tid til å se fram mot sommeren og den årlige bilferien til Sverige, rett og slett fordi man hadde mer enn nok med å komme på nye ideer om hva all denne snøen skulle kunne brukes til. Dessuten minner den om jul.

De siste fem årene har nemlig Matthew Adam Hart komponert stort orkestrerte soveromspopsymfonier som alle så nær som én låter som eplerøde barnekinn og romjulsbukk, Alf Prøysen og hurrarunder rundt julegrana. Et ørlite stikk av bitterhet merkes, idet jeg husker at jeg midt i fjorårets tyngste novemberdepresjon, i et anfall av akutt uvilje mot å lee en eneste muskel, ikke fikk stablet sammen nok ork til å kare meg ned til Paragrafen og sett mannen. Konserten kosta en ynkelig femtilapp. Jeg ville vært i julestemning ennå.

Hvilket jeg ikke er. At hans amerikanske label Memphis Industries har gitt ut denne samleren for det europeiske markedet er derfor en kjærkommen presang. På elegant vis samler den Harts fineste øyeblikk så langt, slik de har spredt seg utover foreløpig tre fullengdere; med en liten prosentvis overvekt for fjorårets uendelig lekre Our Thickness, i påvente av det som angivelig skal være et nytt album til høsten. Harts debutalbum, The Method of Modern Love, tok sin tittel fra en Hall & Oates-låt, og var en pen ansamling låter som bare få mennesker gikk til anskaffelse av. Platen ble angivelig spilt inn for mindre enn 100 dollar på Harts soverom, det hele på hans laptop, og hvis du syns det høres ut som en temmelig Mike Skinneresque ting å gjøre, stemmer for så vidt det. Dog ligger Skinner og Hart milevis fra hverandre i uttrykk. Soundet på The Method of Modern Love er prangende, svært og romslig, i motsetning til Original Pirate Materials mer spartanske og nødtørftige preg (ikke til forkleinelse for sistnevnte). Av debutens låter har Science of the Season, Your Big Brown Eyes and My Broken Heart og C’mon karet seg med videre til denne samleren; alle etablerte de Harts signaturiske sound, liggende et sted mellom Postal Services gla’elektronika, Magnetic Fields fiffige elektropop, Flaming Lips ambisiøse, somme tider stormannsgale weird-ass-symfpop og tja… Prince' utdaterte trommemaskin? Og, til denne anmelders gledelige oppdagelse: C'mon låter til alt overmål som en homage til Østerrikes bidrag til Melodi Grand Prix i 1985, den sørgelig undervurderte Kinder dieser Welt av Gary Lux!

Fra påfølgende Let’s Get Ready to Crumble legger man umiddelbart merke til vidunderlige Telegram From the Future; skrallende, majestetisk og med massive vokalarrangementer i en vegg av koral vellyd, alt svevende over den luftigste melodi og et sett av sildrende, syntetiske strykere og blåserekker som til sammen høres ut som et 1600-talls slottsball. Harts lyse, svært tiltalende og behagelige røst danser florlett gjennom miksen, i lag på lag på lag, uten at det noen gang blir ugjennomtrengelig eller tunghåndet, kun vennligsinnet og elskelig. Av de øvrige låtene fra Lets Get Ready… legger man særlig merke til Precious Metals nesten breakbeatliknende rytmeseksjon, samt tittelsporets besnærende Beach Boysque snow-on-Hawaii-følelse. Dens nostalgiske lek med 80-tallslyd, det være seg i form av klinisk pusset vokal, gymsalsakustikk, trommeloops eller de store mengder av rasling og beintørre beats, lurer i sivet like oppunder store Wilsonslepne harmonier. Hadde Daft Punk fusjonert med Wilson-brødrene på deres Discovery-album, ville Let’s Get Ready to Crumble sannsynligvis vært det endelige resultatet av samarbeidet. Likevel fins det knapt et bedre øyeblikk på denne samleren enn den allerede nevnte It’s Not Really Cold When It Snows – perfekt for hver eneste vinterdag, hvert eneste år. Man mangler bare dombjellene.

Med Our Thickness gikk Hart enda hardere til verks. Flere tjukke lag av lyd ble lagt til, beaten ble en anelse hardere, instrumenteringen rikere, lydbildet i det hele tatt renere, fiksere, smartere og større. Best høres det i monumentale Paul Simon, en ambulerende elektronisk utgave av You Can Call Me Al eller The Boy in the Bubble fra Simons kolossale Graceland-album. Hurtin' 4 Certain og Two Dots on a Map tjener ikke på å ligge som naboer på denne samleren, da de glir over i hverandre og regelrett tar livet av hverandre, tunge og bygd over samme lest som de er. Still Life låter på sin side ørlite som The Avalanches, med en slags sær twist av mambo, charleston og karibisk hageparty skvulpende under og den ganske så lurifakse tekstlinjen "It’s just paint on a canvas but it’s still life" lurende inni materien.

Så joda, tretten låter som fungerer som en utmerket introduksjon til Matthew Adam Harts virke. Det ble liksom jul hele året, nå.

Groovissimo

The Shins - Wincing The Night Away

Dette er plata som kommer til å dele både fans og kritikere i to, fordi den er både tyngre og rarere enn sine forgjengere.

Flere: