The Law of the Playground

The Boy Least Likely To

CD (2009) - Too Young to Die

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Barnslighetens husband

Med banjoen som veiviser lærer The Boy Least Likely To oss å finne barnet som bor i oss alle.

Av Øyvind Rones

29.04.2009

En helt ordinær og overskyet dag i Edinburgh i mai 2008 gikk alt galt. Jeg hadde mistet jobben og jeg hadde mistet leiligheten. Dagen etter fikk jeg en telefon fra banken min, som kunne informere om at jeg skyldte de penger - £96 for å være helt nøyaktig. 2 ganger telefonregningen fra Vodafone, som var på £48, telefonselskapet hadde rotet det til igjen, og jeg hadde selvfølgelig ikke dekning til å betale to regninger. Gebyret på £36 for overtrekk skulle jeg slippe, etter å ha forklart gårsdagens hendelsesforløp til den ansatte i banken. Så brukte jeg noen av mine siste penger på en bussbillett til Glasgow, og ble forsøkt ranet av en junkie ved elven etter en drøy halvtime i byen.

Sann historie, og uten tvil et par av de mørkeste dagene i mitt liv. Men det meste av dette skjedde med musikk på øret, og der kommer The Boy Least Likely To inn. Bandet gav ut en fantastisk herlig og barnslig debut med The Best Party Ever i 2005. Den ble lydsporet til disse dagene, og jeg har ikke overraskende fått et litt absurd forhold til bandet.

Gleden var derfor stor da The Law of the Playground ble annonsert sent i fjor. Gleden ble desto større da humørpillen I Box Up All The Butterflies ble sluppet som teaser i forkant. Jeg var i alle fall ikke mann nok til å la være å smelte av strofer som dette:

I creep around in the dark
And I tear up all the dandelions
And I break my own heart
As I box up all the butterflies

Og når man da sympatiserer med de som lar fascinasjonen overstyre sin elsk for naturens mirakler, så setter de inn støtet og fortsetter I bottle it up, I box it up, and bury it in my heart.

Og jeg har sagt det før, og jeg sier det mer enn gjerne igjen. Banjoen er et av de mest undervurderte instrumentene som finnes. I Norge assosieres banjoen ofte med en heller intens skikkelse, og det kan nok være vanskelig for mange å ta banjoen ut av den sammenhengen. Og det skjønner jeg. Men noen ganger er det lettere enn andre ganger, og jeg tviler på at det blir et problem for noen akkurat her. Jeg er heldigvis over den kneika når det gjelder banjo generelt, etter en halvtraumatisk oppvekst.

Når alt det er sagt, alt det omstendige og tilfeldige, så skal det nevnes at det aller meste er omstendig og tilfeldig med denne skiva. At The Law of the Playground en barnehage av et album er kanksje ingen overraskelse og definitivt ingen hemmelighet, men de tar det sannelig til et helt annet nivå.

Maken til yndig perspektiv på teknologi og det som er enn det man får på The Boy Least Likely To Is A Machine er det nok umulig å få til:

I made a machine called the boy least likely to
It has lots of switches and buttons, but I don't know what they do
I know it can't understand the intricacies of my heart
But when I cuddle up to it, it comes to life in my arms
I know that it makes me happy, but something about it frightens me

Hele den låten er ett eneste stort gullkorn på alle mulige måter egentlig. Og det er så langt ifra det eneste; årets feelgoodlåt heter nemlig When Life Gives Me Lemons I Make Lemonade. På The Best Party Ever så var det I'm Glad I Hitched My Apple Wagon To Your Star og Hugging My Grudge, men her har de igjen overgått seg selv.

I got a bucket, filled it with raindrops
Then I put it in the fridge
And now whenever the sun is shining
I make rainbows out of it

The Boy Least Likely To har en fantastisk evne til å innta en rolle som naiv liten unge som ekstremt lett lar seg distrahere. Noen ganger kanskje litt veslevoksen, men ikke så mye at det blir ubehagelige slik drøyt veslevoksne barn gjerne er.

Dette er feelgood perfeksjonert til fingerspissene, og nå som jeg ikke er forfulgt av serieuflaks på alle nivå (bank i bordet) så har dette potensielt sprenglykkelige konsekvenser. Ikke siden debuten til The Polyphonic Spree og neste albums turné, som var av religiøse proporsjoner, har jeg hatt så lyst til å omfavne alle jeg møter på gata. Noe sier meg at det vil bli mindre vellykket i Oslos gater, med mindre man heter Harald Eia og har et TV-team bak seg.

Dette er for øvrig et band som får folk som Eia til å fremstå som skikkelige surpomper. Og er ikke alle voksne surpomper egentlig da? Strenge, kjedelige, teite og fantasiløse surpomper?

Jo faktisk. Og vi har alle et og annet å lære av The Boy Least Likely To, det er helt sikkert. Du kommer rett og slett til å føle deg som et bedre menneske etter å ha hørt The Law of the Playground.

Groovissimo

Television - Marquee Moon

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere: