cover

Just Like It Is

Monster Mike Welch

CD (2007) - DixieFrog / Musikklosen

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues

Spor:
She Makes Time
Please
My Baby Loves Me
Don't Expect Me to Cry
Keep On Walking
I'm Gonna Move to Another Country
Sticky Whisket
A Perfect World
Now That You're Gone
I'm Not a Stupid Man
Love That Burns
Move Along
I Got a Strange Feeling

Referanser:
Magic Sam
Freddy King
Ronnie Earle
Otis Rush
Otis Grand

Vis flere data

Se også:
Cryin' Hey! - Monster Mike Welch (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ny, sterk utgivelse fra den nye Ronnie Earl

Mike Welch er fortsatt i flytsonen og slår fullt hus, men er et stykke unna yatzy denne gang.

Mike Welchs forrige utgivelse, Cryin' Hey, slo ned som et bombenedslag i mitt hus. Monster Mike Welch var blitt voksen og leverte en utgivelse som i min bok var en av 2005 beste bluesplater. Fortreffelige låter, et komp smidd i himmelen og kanonlyd utgjorde en dødelig kombinasjon på den utgivelsen. Just Like It Is er dessverre et lite hakk dårligere. For det første er overraskelsesmomentet borte, for det andre nyter han ikke godt av et like hardtsvingende band og for det tredje er låtmaterialet svakere.

Mens Cryin' Hey profitterte på en blanding av raske stompere og slowblues-låter som sto seg like bra, er det uten tvil de stemningsfylte, mollstemte låtene som drar lasset på Just Like It Is. En del av det raskere materialet inneholder rett og slett for mye gitar, etter min mening. Nå er det mange som aldri kan få nok gitar, og for dem er denne skiva et sant svir. Jeg mener imidlertid noe av nyansene blir litt borte her. Men så er det da også slutt på negative punkter. For plata er meget bra, sammenlignet med det meste som gis ut av moderne blues. Lyden er fortsatt ypperlig, og Welch omgir seg med dyktige karer med fartstid fra Sugar Ray Norcias Bluetones og Duke Robillards band.

Som gitarist er Welch i samme kategori som Ronnie Earl i at han har et endeløst repertoar av barberblad-skarpe riff som når som helst avløses av soloer som spilles med kirurgisk presisjon. Det kan som sagt bli litt mye av det gode til tider – en del av låtene blir ren øsing, noe som kan gå på bekostning av de utrolig viktige nyansene i blues. Derfor liker jeg best låtene der tempoet trekkes ned, kompet får luft og Welch spiller litt færre toner. Nå er det heldigvis ganske mange av dem, og på en låt som My Baby Loves Me er det bare å nyte samspillet mellom Geraci og Welch. Geraci glitrer for øvrig gjennom hele plata med utsøkt piano som legger det perfekte fundamentet for Welchs gitarakrobatikk.

Halvbiografiske I'm Gonna Move to Another Country er strålende i form og utførelse. Bandet går ut i 100 med Welch som presser på, for så å falle helt ned i vokalpartiet. Dermed blir effekten så uendelig mye større når Welch løser opp håndbrekket og bygger opp en solo fra bunnen. Instrumentalen Sticky Whisket og A Perfect World har en funky 60-talls-groove som jeg ikke uten videre setter stor pris på, men det er overhodet ingenting å trekke på utførelsen. Now That You're Gone er trygt forankret på vestsiden av Chicago, og spøkelset av Otis Rush henger over solospillet. I Got a Strange Feeling, som er en gammel Buddy Guy-klassiker, er også trygt forankret på vestsiden av Chicago, og det er tydelig at Welch har hørt mye på klassikerne. Vokalen her blir litt tilgjort, men ellers synger Welch stort sett bra, selv om han ikke er noen Kim Wilson.

Love That Burns er et annet av platas høydepunkt med sin Tin Pan Alley-aktige oppbygning og lidende gitar. Her er det moll for alle penga, og Geraci høres helt ekstremt ut som Otis Spann i sin solo. Move Along er en av de raske låtene som fungerer bra, ikke minst fordi den er kort og konsis og gir Welch en mulighet til å spille leken vestkyst-gitar.

Just Like It Is er fine greier og anbefales til tilhengere av trad-blues og de som liker sin blues full av gitar.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Throw Me the Statue - Moonbeams

(Secretly Canadian)

Secretly Canadian snappet opp Throw Me the Statue og gav ut debutplaten på nytt. Det vitner om god dømmekraft.

Flere:

ballboy - The Royal Theatre
Trygve Seim - Sangam