Fire Escape

Sunburned Hand of the Man

CD (2007) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Folkeskikk

Kieran Hebden forsøker å banke litt folkeskikk inn i disse uoppdragne lømlene.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook16.10.2007

Sunburned Hand of the Man har et antall utgivelser bak seg som kan måle seg den samlede årlige plateproduksjonen i Baltikum. Det er vanskeligere å holde tritt med det som skjer enn å vurdere det helhetlige resultatet som noe svingende. Sunburned har aldri fremstått som en samlet enhet med en felles front, mer som en organisme, et levende fenomen i en ellers så striks musikkverden. Det er selvsagt også en sannhet med modifikasjoner, for de utgjør et tyngdepunkt innen nyere amerikansk undergrunnsrock med betegnelser de fleste bør kjenne til nå, og som stadig endrer innhold og betydning. La oss bare fastslå at Sunburned er mer fri enn folk, og sjelden har dette vært tydeligere enn på Fire Escape.

Til tross for sine mange utgivelser har det heftet en større spenning enn vanlig ved denne platen. Ikke minst for oss nordmenn. Utgiver er nemlig vår egen lille stjerneetikett Smalltown Supersound. Større grunn til spenning utover dette lå selvsagt i det faktum at Kieran Hebden (Four Tet) tok på seg jobben som tekniker og produsent. Det åpnet for en rekke potensielle muligheter. For å fastslå først som sist: Hebden har ikke temmet Sunburned Hand of the Man, men han har ryddet litt opp i rotet. Resultatet er bandets mest vellydende, umiddelbare og fengende utgivelse - og det er ikke nødvendigvis sammenfallende i betydning deres beste. Men det kan godt være det.

Dette krotes ned på papir noen få dager etter Sunburneds elleville konsert i Oslo, en herlig revansje fra forrige gang, og en påminnelse om at det skal mer til enn en britisk tekniker for å legge bånd på disse dyriske menneskene. Det er vel på scenen de kommer fullt og helt til sin rett, men jeg synes Hebden har tatt tak i og utviklet mange fete elementer her. Han har særlig vektlagt det rytmiske fundamentet, grooven og kraut-tendensene, som mest har vært hentydet tidligere. Nice Butterfly Mask, The Parakeet Beat og tittelsporet er dansbare maktdemonstrasjoner fra denne kanten, mer enn musikalsk utforskerarbeid av særegenheter. Det er egentlig helt greit. Det er også veldig nærliggende å minne om Salvatore i denne sammenheng, som et av våre egne band som driver med noe av det samme, som søker noe av den samme tribale ekstasen. Jeg vil også vende oppmerksomheten mot (det grelle) omslaget som er skapt av Eye fra Boredoms, sånn for å minne om hvor Sunburned har sine fjerne slektninger.

Litt plass settes også av til mer abstrakte ting. Platens lengste spor, The Wind Has Ears, er en klassisk frifolker, med løsslupne fløyter, chanting, plingplong og ubestemmelige rytmer i vag utfoldelse. Noe av det samme gjentas i naturalistiske What Color is the Sky..., som en liten påminnelse om hvor disse folkene egentlig kommer fra og hvor de nå er på vei tilbake.

I korttekst: Førstegangskjøpere gjør klokt i å starte her, vi andre har selvsagt ikke engang nølt et sekund - ei heller angret på det.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: