cover

This Isn't Goodbye

Darryl Blood

CD (2003) - BlueSanct / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Retropop / Singer/songwriter

Spor:
Happy Today
Stool Pidgeon
True Hearts
Unsettling Sweet
All Confused
Moral Lies
This isn't Goodbye
Deep, Dark Sun

Referanser:
Elliott Smith
Silver Jews
Sport Murphy
Beck
Tiltmaster

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Helt greit, liksom...

Fint gjennomført, men lite imponerende samling låter fra nok en amerikansk singer/songwriter.

Når jeg skal anmelde plater for Groove.no sitter jeg alltid med ei lita notisblokk foran meg og noterer det som faller meg inn. Vel, noterer og noterer. Jeg må tilstå at størsteplassen av arket blir fort fylt med kruseduller og små tegninger, noen ganger handlelister. For første gang vil jeg presentere grooves lesere med eksempler fra mine umiddelbare tanker. Stensen rett fra notisblokka:

-Finfint.
-Store briller på den fyren, gitt.
-Tydelig 60-70 talls inspirert.
-Påvirket av: Beatles, Bob Dylan, Elliot Smith, Beck?
-Behagelig mid-tempo pop.
-Finfine strykere.
-Banjo. Banjo er gøy.
-OK tekster, styrer unna de verste klisjéene. Artig bruk av metaforer.
-Flat stemme.
-Har jeg ikke hørt dette før?
-Har jeg ikke hørt dette før, bare bedre?

Altså ikke helt de store inntrykkene. This Isn't Goodbye åpner med den låta på skiva med mest schwung, komplett med blåsere og en fin melodilinje som har et umiskjennelig Beatles-preg over seg. Låta fungerer i og for seg veldig greit, uten at den setter de helt store følelsene i sving. Neste ut er Stool Pidgeon der hr. Blood blir betydelig mer innadvendt og bringer artister som Elliott Smith og Sparklehorse inn i tankene. Herifra og utover blir hele affæren mye roligere enn åpningssporet kunne tilsi, uten at det gjør så altfor mye, da det virker som om låtene blir bedre og bedre utover skiva.

Det som skjemmer albumet litt er det faktumet at - som man kan se i mine notater - Blood har en nokså ordinær stemme, som stort sett holder seg på ett nivå.

Albumets sterkeste side er de meget forseggjorte arrangementene. Balladene styrkes av strykere og slide-gitarer som komplementerer musikken på en veldig fin, dog ikke oppsiktsvekkende måte. Bruken av banjo fungerer også veldig bra som drivkraft for enkelte av de ellers døsige poplåtene, især på den nevnte Stool Pidgeon. Om jeg skal trekke fram andre høydepunkter må vel den stillferdig fullgode pop-perlen Moral Lies fremheves sammen med Eels-aktige True Hearts.

Problemet med denne skiva er egentlig det at det verken er noe nytt eller spesielt oppsiktsvekkende her. Låtene er fine, men for å være ærlig så finnes det dusinvis av singer/songwriters i verden som gjør dette mye, mye bedre. Det må jo forsåvidt bemerkes at for å hevde seg i en så utprøvd sjanger som dette må det noe helt spesielt til. Om du kjøper This Isn't Goodbye så gjør du absolutt ikke noe dumt, plata i sin helhet er om ikke annet veldig behagelig lytting, og hvis du er en av de som liker at musikken skal være i bakgrunnen er dette et like greit valg som noe annet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream

(Loyal Label)

Opsvik & Jennings siste album er en sjarmerende affære, i grenselandet mellom det elektroniske og akustiske.

Flere:

The Mormones - Guide To Good And Evil
The Boy Least Likely To - The Law of the Playground