cover

Consolers of the Lonely

The Raconteurs

CD (2008) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Powerpop / Folk / Blues

Spor:
Consolers of the Lonely
Salute Your Solution
You Don't Understand Me
Old Enough
The Switch and the Spur
Hold Up
Top Yourself
Many Shades of Black
Five on the Five
Attention
Pull This Blanket Off
Rich Kid Blues
These Stones Will Shout
Carolina Drama

Referanser:
The White Stripes
Yeah Yeah Yeahs
Black Rebel Motorcycle Club
Beck
The Greenhornes

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Sirkus White & Benson

Ta en dæsj White Stripes, en gjeng kompiser, masse lek og moro og vips: Den nye plata til The Raconteurs!

The Raconteurs ble særlig landskjent da de spilte inn videoen til Hands på en norsk døveskole for tenåringsjenter. Allikevel bør bandet være kjent for flere av mange andre grunner - ikke minst på grunn av at dette er et samarbeidsprosjekt mellom indie-guruen Jack White (White Stripes) og singer/songwriter-kompisen Brendan Benson.

White og Benson hadde satt seg ned for å jamme litt og endte opp med å skrive noen låter, deriblant hiten Steady as She Goes, og fant ut at dette kunne det bli rockeband av! Med seg på laget fikk de Jack Lawrence og Patrick Keeler fra garagerockerne i The Greenhornes, og en samlet musikkpresse utropte dem til en "supergruppe" allerede før de hadde spilt en akkord: Bensons americana-inspirerte powerpop kombinert med garage-sounden til The Greenhornes (som Benson selv hadde vært med å produsere) og Whites eksentriske tilnærming til blues og folk måtte jo bare være oppskriften på suksess!

Derfor var Broken Boy Soldiers en av platene det var knyttet flest forventninger til i 2006 og da den kom var mottakelsen for det meste positiv, men enkelte stilte spørsmålet om hvorvidt bandet hadde blitt helt enige med tanke på uttrykk og stil.
Platen fortonet seg som en flørt med sen 60-talls psykedelia og foruten de åpenbare hitlåtene Steady as She Goes og Hands kunne resten oppfattes som fyllstoff for å få nok materiale til å gi ut et album.

Denne gangen har White gravd fram alt han eier av effektpedaler samtidig som han, i større grad enn den forrige utgivelsen, slipper til låtskrivergeniet Benson og nå likner det virkelig på noe. Der det forrige albumet manglet litt fremdrift og substans kliner Consolers of the Lonely til med masse trøkk og leken utfoldelse, totalt uten hemninger.

Det sies at Alf Prøysen bare kunne tre grep på gitar og en kan falle for fristelsen å mistenke Jack White for det samme, men dette kommer aldri i veien for at det kan brukes til å skape skikkelig rock 'n' roll!

Og akkurat som Prøysen sang Julekveldsvisa kan en si at dette albumet kom som jula på kjerringa for en intetanende musikkpresse: Det ble sniksluppet på iTunes 21. mars og annonsert bare en uke i forkant, angivelig for å unngå at eventuelle negative kritikker skulle få farge folks oppfatning av albumet.

Lydmessig ligger Raconteurs milevis unna lo-fi lyden en ellers forbinder med White Stripes, men selv om hele albumet er særdeles godt gjennomført produksjonsmessig føles det aldri flatt og forutsigbart.

Jack Whites til tider frenetiske vokal, utstrakt bruk av smarte synkoperinger, innslag av blåsere og de hissige gitarduellene mellom White og Benson får både rockefoten og rockehalsen til å riste ufrivillig.

Tittelsporet Consolers of the Lonely og første-singlen Salute your Solution åpner den 14 spor lange berg-og-dalbanen av et album dette er. Det sistnevnte sporet, med dyp fuzzbass og illsinte gitarriff, fungerer veldig bra som ryddemusikk etter festen som den samme låten fikk til å komme helt ut av kontroll!

Så roer det hele seg ned med den pianodominerte balladen You Don't Understand Me før det bare er å spenne på seg cowboybootsa og by opp til linedance med den folk-inspirerte Old Enough.

Slik hoppes det hele veien fram og tilbake mellom up-tempo, nesten gladpunkaktige, og mer tilbakelente blues/folk-låter; det er aldri godt å vite hva som blir det neste!

Som tidligere nevnt er synergien mellom White og Benson mye mer synlig på denne utgivelsen og selv om White har tatt med seg enda en dose White Stripes inn i formelen syes alt elegant sammen ved hjelp av Bensons forkjærlighet for vokaldrevet powerpop. Spor som The Switch and the Spur og Many Shades of Black er gode eksempler på dette, der førstnevnte gir meg sterke assosiasjoner til noen av de mer pompøse komposisjonene til The Who. Faktisk er det litt artig å leke med tanken på en rockeopera som et passende prosjekt for The Raconteurs, litt à la The Whos Tommy.

Sistesporet, Carolina Drama, er et eksempel på hvordan en vaskekte White Stripes-låt kan høres ut med full bandbesetning og noe annet enn en firespors kassettspiller til produksjon.

Når alt skal oppsummeres sitter en igjen med en veldig variert utgivelse som vil både glede White Stripes-fansen og trekke nye lyttere til The Raconteurs. Med Jack White ved roret, Brendan Benson som navigatør og duoen Keeler/Lawrence i maskinrommet har dampskipet Raconteurs endelig funnet kursen!

Er det noe å utsette på Consolers of the Lonely må det være det er mulig å oppfatte albumet som noe rotete og ulogisk bygd opp, men det må da minnes om at dette er barn som leker.

The Raconteurs er headliner på flere sommerfestivaler i år og dette albumet er ikke noe påskudd for at folk ikke skal få de med seg.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Samuel Jackson Five - Easily Misunderstood

(Honest Abe)

En krevende plate for krevende lyttere med store krav...

Flere:

Jack White - Blunderbuss
Orchestra Baobab - Pirates Choice