Hyena

Mohammed

CD (2003) - Mecca / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Testo-dryppende.

Knallsterk debut. Hard, tøff og humørfylt rock med melodi og følelse.

Av Jon Rype

Del på Facebook02.02.2003

Lemmy møter Hertisen fra Turboneger, de ringer Joey Ramone (kanskje ikke lettest akkurat nå), og sammen stjeler de bilen fra en av gutta i Fu Manchu. Meget passende metafor, selv om bilen tydelig har fått sprøyet inn en turboinjeksjon i mer enn en betydning.

Hortenskvintetten Mohammed har blitt beskrevet slik før, og gutta leverer en plate med seks beintøffe, bredbente låter. Det er kanskje blitt en klisje å si det, men det formelig drypper testosteron av alle riff.

Hyena er bandets første utgivelse, men Mohammed har vært særdeles aktive på live-fronten, og spilt på blant annet Musikk Under Oslo, Arvika-festivalen og Rock Mot Fotball i Moss. Jeg mistenker likevel at gutta tok navnet etter Hortens store fotballhelt Mohammed Idris, så fotballhatere er de vel neppe? Konsertvirksomheten har tydelig gjort sitt, og det er ingen tvil om at dette låter både tett og fett.

Plata åpner i full speed med Hell O.K. Hvis man kan si at gutta er inspirert av stoner og Fu Manchu, er dette klart mest tydelig på denne låta. Likevel, det er ingen seig ørkenrocker vi snakker om her, men fullt øs fra start til mål. Begrepet kraftstoner tror jeg er meget dekkende for det vi blir servert.
Evil dr. Fu Manchu har faktisk ligget på P3s B-liste, etter at Mohammed sendte den inn til radiokanalen i 2002. Litt mindre stonerpreg her, kan minne litt om en blanding av tidlig Gluecifer og Hellride. Kanskje ikke nyskapende, men meget godt gjennomført. Gutta har jobbet godt med melodien, og Gard Mortensens vokal er knalltøff.
På Prince of Darkness serverer de oss en solid dose Turboneger, dette kunne like gjerne vært hentet fra Ass Cobra eller Apocalypse Dudes. Og for de som ikke allerede har skjønt det - dette er meget bra.

Gutta senker tempoet noe på Le Petit Prince, og finner igjen noen av stonerriffene som de blander med Turbogitar og koring. Resultatet er definitivt hørbart, med mer melodi og følelse. Sangen føles likevel et halvminutt for lang, og det blir litt kjedelig på slutten.
Man Eatin Woman åpner veldig Kiss-aktig, og kan minne litt om en blanding av tidlig Gluecifer og syttitalls bluesrock underveis. Dette er skivas svakeste spor. Den er lite oppfinnsom, og kjører seg fast ganske raskt.
Heldigvis er det også den korteste med sine 2 minutter og 33 sekunder. Men Mohammed hever seg høyt på siste låta Nothing to Loose, som er en knallhard punklåt i samme bane som New Bomb Turks og tidlig Gluecifer ispedd litt Supersuckers. Dette er en skikkelig humørspreder, med fullt øs fra ende til annen.

En meget lovende debut fra Mohammed, fem av seks låter er blant det ypperste innen genren. Litt usikker på hvor dyp brønn de har å hente låtmateriale fra, men med det de viser på Hyena er jeg meget spent på framtiden.

Rock on.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: