cover

Into The Shimmering

Vibeke Saugestad

CD (2001) - Sony Music / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Singer/songwriter

Spor:
Good Morning My Love
Why I Smile
17 Hours
Out Of Time
The DJ Inside
Our Ruins
The Changing Hour
When The Day Is Done
Afternoon Encounter
Not In Your Life
Star Song

Referanser:
The Yum Yums
Weld
Thinkerbell

Vis flere data

Se også:
Overdrive - Vibeke Saugestad (2003)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Trenger en liten skilsmisse

En litt treig førsteomgang balanseres godt av en andreomgang med patos.

Det begynner å bli noen år siden jeg noterte artisten Vibeke Saugestad for første gang. Jeg er ikke helt bombesikker, men jeg tror det var tidlig i 1994. Bandet den - på den tiden - rødmanede ungmøen fronta het i hvert fall Weld og kom fra Moss. Når sant skal sies var hun et litt stusselig syn: Under et lite velvalgt hodeplagg kikket to vidåpne øyne flakkende rundt i salen, og hun så intet mindre enn vettskremt ut. Ikke rart. Tipper Saugestad den gang var 16-17 år og i røykepausene utenfor lokalet kunne vi underholde hverandre med rykter om at dørvaktene måtte agere som anstand rundt bevegelsene hennes i lokalet. Aldersgrensa var jo 18 år, må vite.

Om det var aldri så moro å rakke ned på ungdommen var det samtidig veldig vanskelig å finne noe å utsette på kraften og stødigheten i stemmen. Intet vondt sagt om de øvrige garasjerockerene i Weld, men det var primært Saugestads stemme som drev meg, i likhet med mange andre, til å kjøpe debuten Natural Tools mot nachspielet av 1994. Sammen med oppfølgeren Hello Walls fra 1995 bragte den med seg en del riktig hyggelige øyeblikk, men dessverre med en overordnet følelse av materialet aldri helt kunne matche potensialet i stemmen. Det var derfor ikke just noen landesorg da Weld kasta inn håndkleet et år eller to senere. Siden den gang har Saugestad stukket hodet fram med ujevne mellomrom, nesten som for å minne oss om at hun snart skal gjøre noe stort. Et kort framstøt med Thelyblast ble avløst av koseopptredener med Yum Yums, Anne Grete Preus, for ikke å glemme den fantastiske duetten med William Marhaug på Poor Rich Ones' Strong i 1997. Mest spennende frem til nå var likevel samarbeidet med Jørn Christensen under prosjektnavnet Thinkerbell i 1999. Sammen manet de over en hel langspiller frem musikk som inviterte til trivelige små avbrekk en kunne roe ned stress og mas og kontemplere til.

Men nå er den altså klar; den første soloplata som jeg egentlig ikke skjønte jeg hadde venta på før jeg hadde den i hånda. Og jo, dette er svært tydelig Saugestad på egne ben: Hun har skrevet nær innpå alle låtene alene og hun har etter eget hjerte valgt både produsent og musikere til å hjelpe seg. Produsentvalget falt litt merkelig ned på svenske Michael Ilbert som tidligere visstnok har jobbet med blant annet Sator og Roxette. Som backingband har hun like godt rasket med seg, så vidt jeg kan se, hele Brainpool - også de fra riket Svea.

Ved første gjennomspilling oppsto noe merkelig allerede i det første sporet, Good Morning My Love: Ett minutt ut i låta trodde jeg at høyttalerne hadde bukka under da bassen begynte å smyge seg inn i lydbildet - en lyd så enerverende at den fikk meg til å gå over ledninger og kontakter i hele anlegget. Her måtte jo ting være ute av fase, men nei, jeg fant ingenting. Det var først da jeg sjekka plata på naboens anlegg at jeg fikk bekreftet en sørgelig mistanke om at Ilbert må ha hatt en blåmandag da han satte seg ned ved mikseren. Riktig nok høres ikke Lundquists basslyd ut til å være det optimale å arbeide med i utgangspunktet, men makan til rommel i den dårlige balansen mellom bass og trommer, da. I tillegg kom et dårlig skrudd fall i dynamikken ca. 3.20 ut i låta, og i et øyeblikk måtte jeg konse skikkelig for å høre at låta egentlig er riktig flott, og i stilen en verdig innføring til albumet.

Under Michael Krohns motto anno 1986 (Det er alltid ting du kicker på, som du hører burde vært gjort annerledes, men du venner deg til det etter hvert) fortsatte jeg dog ferden innover i materialet, og fant gudskjelov ut at sporets produksjon og miks ikke er representativ for hele plata. I spor to, Why I Smile, og videre på Out Of Time og spesielt When The Day Is Done, dukket det for min del opp en ny problemstilling. Dette er hissige poprockere, av den typen Saugestad har dyrket med blant annet Yum Yums, men selv om det ligger mye humør og guts bak er det ikke på denne siden Saugestad griper meg som lytter. Da er det til gjengjeld ekstra frigjørende å høre at hun drar i land noen riktig flotte pop-perler i låter som 17 Hours i første halvdel, samt Our Ruins og Afternoon Encounter i siste halvdel. Da jeg hadde kommet frem til det nydelige avslutningssporet Star Song hadde hun til og med klart å lalle meg inn i en stemning hvor jeg følte at jeg hadde vært med på noe riktig stort og deilig.

Men, for å oppsummere; Saugestad liker åpenbart både powerpop og låter over mot singer/songwriter-tradisjonen. Hun har mye å by på i begge leire, men samtidig kombinerer hun ikke disse stilene så glatt og friksjonsfritt at jeg klarer å fordype meg uforstyrret i noen av dem. Jeg tror at hun hadde tjent en del på å holde disse sidene prosjektvis adskilt for i stedet å dyrke dem side ved side. Det er for eksempel i en vakker låt som The Changing Hour at jeg hører Saugestad til fulle beherske det storslåtte, melankolske drama, og med det planter hun en mistanke i meg om at hun sitter og ruger på en langtrukken oppvisning av virkelig god låtskriverkunst.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go

(Secretly Canadian)

Med sin andre soloplate graver Jason Molina dypt ned i sin egen sjel - og ryster lytterens egen. En fantastisk plate.

Flere:

Diverse artister - St. Thomas
Einar Stray - Chiaroscuro