cover

Stray Dogs

Thomas Dybdahl

CD (2003) - Checkpoint Charlie / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ein for dei rastlause lausbikkjene som heng på kaffibar

Han var fjorårets Octoberkomet. Klarer Thomas Dybdahl å følge opp suksessen?

Hallelujah! Det siste året har vært Thomas Dybdahls store gjennombrudd som plateartist. I kjølvannet av både salgs- og kritikersuksessen ...that Great October Sound (2002) har han vært en gjenganger i søkelyset, både som Spellemann, på et par "larmer", Øya, Quart, norgesturné, DVD-utgivelse - ja, i det hele tatt. Det har liksom vært Dybdahls år - og ganske så fortjent, spør du meg. Hans debut holdt en klasse de fleste bare kan strebe etter, han markerte seg som en stor vokalist og særegen låtskriver med internasjonalt tilsnitt. Just som melankolikerne i Jim Stärk velger han nå å følge opp suksessen nesten akkurat ett år etter debutplaten. Mens Stärk slapp et slentrende, uformelt og vellykket album med No Time Wasted, så legger Dybdahl listen noe mer innadvendt med Stray Dogs (som har undertittelen "Ein for dei rastlause"). Det bør ikke herske særlig tvil om at han vil selge bra og få de fortjente prikkene på terningene også denne gangen. Jeg er likevel ikke så helt sikker på at han har laget en plate som skinner like sterkt som høstsola i October.

Jeg vurderer ikke Stray Dogs isolert fra det Dybdahl har prestert tidligere, og dermed blir fallhøyden relativt høy for Stavanger-mannen. Og bare for å gjøre det klart; Stray Dogs er en elegant, smooth kryper av en plate, der Dybdahl finsliper noen av de mange sterke egenskapene han besitter. Det går i soulbaserte viser, han skriver og produserer selv, spiller på det meste som er av instrumenter, og synger alltid som en gud. Stilmessig så følger Stray Dogs forgjengeren ganske tett, og her brytes det ikke med den tendensen han la til grunn for et år siden. Mest markant er den enkle og kledelige arrangeringen, der piano, vibrafon, hammond og steel gitar utgjør kjernen. Overraskelsesmomentet er uansett fraværende, nå skal Dybdahl etablere seg som artist og det er disse 11 låtene som er første prøve.

Førsteinntrykket er førsteklasses, omslaget er like delikat som innholdet og innbyr til kroppskontakt (til og med dette står Dybdahl for, sover han aldri?). Stray Dogs er historien om rastløse Cecilia som rømmer hjemmefra, og om hennes opplevelser i etterkant av dette. En tematisk plate, altså. Jeg mener bestemt at Dybdahl har sin fremste styrke i fremføringen, men tekstene duger de, selv om de ikke akkurat tigger om videre tolkning. Det er desperat kjælighet og sterke lengsler det dreier seg om, det er en kamp mellom det gode og det onde, mellom lys og mørke, som oppsummert på Honey: "Honey, you're the light when darkness takes me, you're the good when evil breaks me, you're the love that won't forsake me".

Som på October så er det særlig de første sporene som er best, særlig huskende Cecilia som tar over etter den intrikate og mektige åpningen Rain Down On Me, Make a Mess of Yourself og litt for korte Pale Green Eyes (med Bertine Zetlitz som matcher Dybdahl perfekt her) er som en eneste lang flyt. Dybdahls Jeff Buckley/Christian Kjellvander stemme, sjelfull og stødig, som mørkeblå silke, steel gitaren som kiler i nakken, den varme stemningen av lune hjemmekvelder. Der sitter Thomas, og der sitter Ådne ved tangentene og der sitter Morten bak trommene, og utenfor er det kjølig og regnet banker på vinduet. Jo, dette er trivelig så det holder. Litt stillestående Either Way I'm Gone passerer harmløst forbi, mens den høystemte koringen løfter Honey til himmelen. Disse til side, min lille favoritt er det nærmest ambiente instrumentale avslutningssporet Outro. Den tjener også som påminnelse på at Dybdahl har en gitarist i seg utenom den mye fokuserte vokalist-rollen. Det er en side i hvert fall jeg håper han fortsetter å dyrke fremover.

Når det gjelder brorparten av låtene, som tittelkuttet, stemningsfulle Stay Home og The Willow så bærer de en dorsk eleganse som jeg finner noe... øhh, kjedelig. Dybdahl bøyer og tøyer stemmen sin på imponerende måte, men det holder likevel ikke helt. Han har verken desperasjonen til Tim Buckley, mørkemasken til Nick Cave eller pondusen til Scott Walker - for å trekke inn tre vokalister han sogner til. Jeg har hørt på denne delen av platen svært mange ganger uten at låtene her kommer meg i møte, de er slett ikke frastøtende, mer unnvikende. Det kreves mye nerve, sjel, sorg eller andre voldsomme følelser for å heve seg i dette landskapet. Dybdahl gjør jobben meget pent, men uten å etterlate andre avtrykk enn de som det er mulig å fjerne.

Det er ikke et must å gi ut en plate hvert eneste år. Dybdahl er fortsatt bare 24 år og han har med dette to vellykkede utgivelser bak seg, og jeg har tillit til at han evner å fornye seg selv i fremtiden. Når det gjelder Stray Dogs er det årets beste EP som ble en litt for lang og litt for tam fullengder.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream

(Loyal Label)

Opsvik & Jennings siste album er en sjarmerende affære, i grenselandet mellom det elektroniske og akustiske.

Flere:

Okkervil River - Down the River of Golden Dreams
Fleet Foxes - Fleet Foxes