Brakhage

Andreas Meland & Lasse Marhaug

CD (2005) - Melektronikk / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Se med egne øyne, hør med egne ører

'What is film, afterall, but rhythmed light?' Stan Brakhage

Av Carl Kristian Johansen

Del på Facebook13.05.2005

"Film is obviously visual and, from an aesthetic standpoint, I see no need for a film to be accompanied by sound any more than I would expect a painting to be. At first I did make sound films, but I felt sound limited seeing so I gave it up. (....) My films were complex enough and difficult enough to see without any distraction of the ear thinking. But if I felt a film needed sound, I always included it. I believe now that you can only go so far with music, and then film is not music. (...) Since film clearly isn't music, I am now trying to find out what it is that film can do that's purely film. I really wish to open myself to that difference. I want to make films, that are not even corollaries of music, that wouldn't even make you think of music." Stan Brakhage

Dette er et opptak fra en seanse i konsertserien Dans for Voksne, som fremdeles pågår. Dette var nr. fire i rekken (25. okt.-03), og bestod av et utvalg av Stan Brakhages stumfilmer lydsatt av Andreas Meland og Lasse Marhaug. Brakhage har vært assosiert med folk som musiker/komponist John Cage, og andre filmskapere som Kenneth Anger, Jonas Mekas og Peter Kubelka (tidligere presentert på Kortfilmfestivalen i Grimstad), og blir generelt betraktet som en av de viktigste eksperimentfilmskapere i historien. Til tross for den anerkjennelsen blir filmene hans sjelden vist i Norge, og han er relativt lite kjent utenfor et lite miljø. Brakhage døde i mars 2003.

Grovt sett kan man si at Brakhages filmer er visuelle formeksperimenter med utgangspunkt i 8- og 16mm-formatet, som i Dog Star Man-serien lydsatt av Meland på Chateau Neuf. Noen av teknikkene kan i dag virke daterte, som når han bearbeider og tegner på selve filmen, men Brakhages filmer har også fylt en sterk sosial funksjon med sterke humanistiske referanser, gjerne utenfor de etablerte tabugrensene som er vanlige i filmverdenen. Den radikale Brakhage i siste forstand ble vi kjent med i obduksjonsfilmen The Act of Seeing With One's Own Eyes, lydsatt av Marhaug på Chateau Neuf. Meland og Marhaug skal ha mye honnør for initiativet til kvelden som er utgangspunktet for dette albumet. Brakhages filmer fortjener i retrospektivt lys en større plass i vårt kollektive filmminne, eller kollektive kulturelle bevissthet om du vil, og eneste måten å gjøre Brakhages bilder tilgjengelige er selvfølgelig å vise filmene hans.

Undertegnede var tilstede på den aktuelle kvelden som er tema her, og det uten å ha noe særlig annen kunnskap om Brakhage enn kjenskap til navnet, som jevnlig dukker opp ved siden av tidligere nevnte filmskapere. Min egen anmeldelse av denne aktuelle kvelden var også overbærende. Mest på grunn av den sjokkartede høye kvaliteten og den voldsomme effekten Brakhages filmer gav, men inntrykket var også at musikken var spennende og tidvis tilførte bildene noe, selv om Meland og Marhaugs "toner" ble skjøvet noe i bakgrunnen. Karakteristisk for min anmeldelse av kvelden er den velmenende holdningen, veldig typisk for de som ikke har tilstrekkelig forhåndskunnskap om, eller erfaring med, uttrykket man har med å gjøre i forkant.

Jeg står allikevel for den gode kritikken fordi det var en genuin og spennende opplevelse, men i etterpåklokskapens navn velger jeg å trekke inn sitatet av Brakhage for vise at det ikke er helt uproblematisk å lage musikk til stum film. Brakhages filmer gjorde sterkt inntrykk, et uhyre sterkt inntrykk, og innbød til en mye dypere tolkning og opplevelse enn det mer konvensjonell fortalt film, og mer konvensjonell eksperimentell film, er i stand til. Hvor ofte blir man gjort oppmerksom på at det er mer fundamentale erfaringer knyttet til film enn opplevelse av bilde med lyd som dramaturgisk effekt? Brakhage viser hvordan et rent og unikt billedespråk kan fungere helt alene og helt uavhengig av noe annet. Det kan være at filmene mistet noe essensielt, som Brakhage selv påpeker i sitatet.

Men Meland og Marhaug tok samtidig Brakhage og hans filmer ut av sin opprinnelige kontekst og inn i en ny sammenheng, en helt annen enn opprinnelig tenkt. I den forstand kan man akseptere at de skapte noe nytt på Chateau Neuf, og hvis man ikke skal opptre som smaksdommer må det sies at dette er et initiativ helt i tråd med tidsånden. Er det noen som vet hva dette innebærer er det nettopp Meland og Marhaug, og på den måten kan man si at musikken på dette albumet er resultatet av en kunstrelevant handling, som min gamle foreleser kanskje ville hevdet.

Det visuelle inntrykket var altså overveldende, og jeg vil argumentere mot Marhaug når han kommenterer sin egen musikk i omslaget til denne CDen: "If I succeeded I'm not sure about. I guess the film works better without my soundtrack, but my soundtrack works better with the film," Marhaugs lydspor fungerer nemlig mye bedre på dette albumet enn det gjorde til visningen. Isolert sett har sporet organiske kvaliteter som er fraværerende i The Change of Rock to Come (2004). Hans lydversjon av The Act of Seeing... varierer fra det ambiente, organiske og melankolske, via store åpne og dype klangflater med ekstrem tetthet i lyden, til den harske og røffe gitarbaserte støyen som nærmer seg en slags støyrockestetikk. Det pulserer, skraper, støyer forsiktig, men med soniske kvaliteter, det åpnes og lukkes, bygges opp og ned og bæres av repetetive elementer. Det 32 minutter lange stykket kan være Marhaugs Djed, et stykke som oppsummerer mye det inntrykket undertegnede har skapt seg fra hans varierte katalog. Når stykket står alene på dette albumet er det i mine ører et av de mest interessante sporene Marhaug har gjort.

Det er også interessant å legge merke til at Marhaug er tiltrukket av filmen som en sjokkestetisk bombe. Sjokkestetikken ligger selvfølgelig nær Marhaugs egen estetiske sans og profil, men jeg oppfatter ikke filmen som et forsøk på å være kontroversiell og sjokkerende. Den portretterer mer en normal, men absurd situasjon med mennesket i sentrum, uten den porsjonen kynisme som jeg mistenker Marhaug for å lese inn i den.

Meland er mer forsiktig og ligner mer på Brakhages sans for form og farge i Dog Star Man - serien. Meland traff bedre enn Marhaug med sin musikalske form for melankoli under visningen, og det preget er beholdt under bearbeidingen av materialet i etterkant. Noen av de seks kuttene er litt anonyme, som om filmene fremdeles preger musikken, men han treffer til overmål på del III der noe av essensen i Ovals dok-album forenes med Phonophanis originale og rare logikk på det strukturelle området. Meland vokser uten tvil inn i et elektronisk landskap som fra før befolkes av Alexander Rishaug og nevnte Phonophani.

Meland og Marhaug har kommet bra ut med dette albumet, selv om kvelden som er utgangspunktet i ettertid har åpenbart flere innfallsvinkler hos denne anmelder. Sett under ett er det et godt album med to spennende artister. Albumet kan for min del riktignok aldri stå helt for seg selv, og Meland/Marhaug har en vei å gå før de kan matche Brakhages evne til å gå dypere inn i mediet og derigjennom oppheve grensene mellom medium og innhold. Men de har absolutt potensiale. Om dette albumet er helligbrøde for Brakhage-connaisseurer er i utgangspunktet ikke så interessant, albumet bør være en levende oppfordring og reklameplakat for hans filmer. Noe som i seg selv er en verdi i en hverdag preget av mye sløv og tom underholdning.

Sitatene er hentet fra intervjuer på nettsidene
(teaser)http://www.smoc.net/mymindseye/naples/brakhage
og
(innledning) http://www.fredcamper.com/

På disse sidene finnes flere ekstensive artikler på Stan Brakhage

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: