Goodbye

Bobo Stenson

CD (2005) - ECM / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Tord Gustavsen for viderekomne

Bobo Stenson og Anders Jormin dro til New York for å spille med legenden Paul Motian. Goodbye ble resultatet.

Av Audun Reithaug Rasmussen

Del på Facebook01.12.2005

Bobo Stenson er en gjennomgangsfigur i nordisk ECM-jazz helt fra 70-tallet til i dag. Han ble "byttet ut" av Keith Jarrett i Garbareks kvartett, men var med på klassikeren Witchi-Tai-to. Anders Jormin har vært fast følge i Stensons trioer i over ti år. Paul Motian er "the grand old man" i jazztromming. Han går som en rød tråd gjennom pianotrio-historien. Han var med Bill Evans på Sunday at the Village Vanguard, han spilte fritt med Paul Bley i 1962, og var Keith Jarretts faste trommeslager i en årrekke.

Stenson er en lyrisk pianist. Han har behagelig anslag og spiller svært åpent. Det er mye klassisk i spillet hans, med påvirkning av Keith Jarrett og en nordisk touch. Jormin er en bassist med en sjelden klang i instrumentet. Han har stålkontroll, og bruker teknikken sin til å fremkalle kraftige, levende toner. Han har et lett anslag som tillater ham å spille raske løp og fylle inn uten å gå i veien for piano eller trommer. I tillegg så bør hans ekstremt raffinerte arcospill med flageoletter trekkes fram, det får kontrabassen til å låte som Arve Henriksens trompetspill. Motian visper løst og ledig, og tillater seg ofte å gå vekk fra rollen som timekeeper når han foretrekker å krydre litt. Dermed blir trioens uttrykk en neddempet affære, med lange klanger, og åpne strekk med tilsynelatende fri-improvisasjon, uten at det nødvendig er tilfelle.

Jormin står også får de fleste låtene samt arrangementene av de klassiske stykkene, som blant annet Music For a While av Purcell. Tittellåta er skrevet av Gordon Jenkins og ellers er Tony Williams, Ornette Coleman og Stephen Sondheim kreditert.

Låta Alfonsina av Ariel Ramirez vasser i søramerikanske klisjéer, og låter dermed ikke ulikt Tord Gustavsen trio. Noe også det stillferdige uttrykket og de vakre melodiene på resten av plata bidrar til. Allikevel er det større grad av improvisasjon og et mindre påtatt uttrykk i Stenson-trioen. Dessverre blir disse 70 minuttene med neddempet musikk litt for mye av det gode. Når bandet endelig våkner på sistesporet Race Face av Ornette Coleman, føles det som dette bandet har vært i dvale på resten av plata.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: