cover

Lifeblood

Manic Street Preachers

CD (2004) - Sony Music / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Britpop / Rock

Spor:
1985
The Love of Richard Nixon
Empty Souls
A Song For Departure
I Live to Fall Asleep
To Repel Ghosts
Emily
Glasnost
Always/Never
Solitude Sometime Is
Fragments
Cardiff Afterlife

Referanser:
Suede
The Clash
U2
Depeche Mode
Smashing Pumpkins

Vis flere data

Se også:
Lipstick Traces: A Secret History of... - Manic Street Preachers (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Manic viser muskler

Vår anmelder mener at det ikke finnes en eneste dårlig låt på denne platen.

Lifeblood er syvende plate fra et band som i sin spede begynnelse proklamerte at alle rockeband burde kaste inn årene etter å ha gitt ut bare en plate. De tre svært så politiske herrene fra Wales fulgte ikke sin egen regel, og i tillegg til å bryte denne regelen har bandet gått gjennom mang en endringsprosess. Både musikalsk og innholdsmessig har Manic Street Preachers gått fra å være et agitert britrock-band med klare referanser til både The Clash og Sex Pistols, til å bli mer voksent og pop-orientert på sine "eldre" dager. Dette til forkleinelse for en del fans som har fulgt bandet hele veien. Men har de strengt tatt blitt så mye dårligere? Den hissige rocken fra Generation Terrorists (1992) er nok blitt borte med årene, og at vokalist James Dean Bradfield brøler ut tekstene som på Gold Against the Soul (1993) vil vi nok heller ikke få høre igjen. Særlig med Everything Must Go (1996) slo predikantene igjennom kommersielt, kanskje fordi noen av disse elementene som kjennetegnet starten var borte. Hva nå? Etter å ha dvelt med noen utilregnelige samleplater den siste tiden er det tid for å vise muskler igjen med studioalbumbet Lifeblood. Dette skjer omtrent samtidig med at The Holy Bible (1994) re-utgis. Kanskje akkurat det er en måte å fortelle publikum at endringsprosessen er fullført - her har dere oss i 1994 og her har dere oss i 2004, værsågod å sammenligne!

Det fine med et band som legger vekt på innholdsrike og gode tekster, er at hvert enkelt av Lifebloods tolv spor forteller hver sin lille historie. Og hvorfor ikke starte med åpningskuttet, 1985, som er en referanse til året da medlemmene begynte å samarbeide? Bandet Betty Blue ble skapt i 1986, for senere å transformeres til det nåværende Manic Street Preachers noen år senere. 1985 er igjen en småpompøs drømmeaktig rockeperle i veldig kjent MSP-stil, og gir en litt pussig assosiasjon både tekstmessig, tittelmessig og musikalsk til 1979 av The Smashing Pumpkins. Ikke akkurat to band jeg har for vane å sammenligne, men her er det noe å hente på akkurat den øvelsen.

Mest bakoversveis får jeg egentlig på The Love of Richard Nixon, både på grunn av tittelen og lydbildet. Her går predikantene en eldre utgave av Depeche Mode i næringa, og skaper en mykere, mørkere låt som jeg både finner erkebritisk og svært fascinerende. Dette er en låt man formelig blir dratt inn i, og ikke slipper ut igjen fra helt uforandret. Helt klart platens mest positive overraskelse, og et ikke uforståelig singelvalg.

Referansene til andre band slutter nok heller ikke med de følgende sporene. Både på Empty Souls og Emily heller de for eksempel svært mot U2. Kanskje er det fordi lydbildet på hele Lifeblood er enda mer pop og neddempet enn til og med på This Is My Truth Tell Me Yours (1998), eller kanskje er det at i perioder av U2s karriere har de vært like episke som Manic Street Preachers sin? Både bruken av gitarene og nestenfraværet av klassiske rocketrommer setter også tankene hen i denne retningen.

Igjen er det spennende og tankevekkende referanser å finne i det meste av tekstmaterialet. På Emily hylles Emily Pankhurst, suffragette og en av de som kjempet for stemmerett for kvinner i Storbritannia for ikke altfor mange år siden. Det er ikke mange nålevende rockeband som har kredibilitet og dybde nok til å skrive slike låter i 2004, all ære til herrene for dette. Milevis unna "hvor er dopet mitt?"-tekstene mange samtidige rockehelter klarer å skvise ut på plate. To Repel Ghosts tar steget over i kunstens verden, med tittelreferanse til maleren Basquiat (bra maler, dårlig film). Glasnost tematiserer bandets egen musikalske endringsprosess, noe som kanskje passer rimelig bra med deres mulige endringsmarkering som det ble spekulert om tidligere i denne anmeldelsen.

Og det bare fortsetter og fortsetter. Jeg klarer faktisk ikke finne en eneste dårlig låt på Lifeblood, og dette kommer fra et band som mang en gang tidligere har produsert relativt ujevne utgivelser der både stjernerskudd og anemiske traller har vært limt sammen i samme utgivelse. Totalt sett er alt blitt mykere, både trommer, gitarer, vokal og bass. Dette gjør Lifeblood til en enda mer tilgjengelig vare, og ja, enda mer kommersiell. Men når de fremdeles holder et så høyt refleksjonsnivå på tekstene sine, er dette milevis unna sell out-betegnelser. Lifeblood er også svært jevn, og anbefales absolutt å nytes i sin helhet - gjentatte ganger.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Dan Sartain - Dan Sartain vs. The Serpientes

(Swami)

Med punkattityde, garasjelukt og ein solid porsjon sterke låtar presenterer den unge amerikanaren seg på eit primitivt og overtydande vis.

Flere:

Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon
Motörhead - Inferno